Når månen stiger ut av mørke

I brasilianske Praia Formosa møter vi Muanza som er fanget i arven etter den trans-atlantiske slavetiden. Hun eksisterer i fundamentene av det som var Valongo-verfet i den gamle havnen midt i Rio de Janeiro, fanget i de nedslitte ruinene av et gammelt herskapshus og bundet til menneskene som på 1800-tallet var hennes nærmeste, den forhatte eierinnen inkludert. Muanza kjenner på motstand, men lykkes i et rituelt øyeblikk å bryte fri fra denne hverdagen av levd slaveri. Hun vandrer inn i et moderne Rio og et fellesskap som speiler hennes egen kulturelle historie, i en bydel og et land som for all tid har blitt preget av Muanzas bakongo-opprinnelse. 

Marokkanske The Mother of All Lies er en fortelling om fryktkultur og kontroll, om den tyranniske bestemoren som har opptrådt som portvokter for to generasjoner av familien sin. Sønnen hennes, regissøren Asmaes far, har bygget en replika av deres lille verden oppe på loftet. Her er dukker av dem selv plassert i detaljrike små rom, inkludert alle naboene som bestemoren har spionert på gjennom mange år, ja hele gatestubben de bor i i sentrum av Casablanca. Bestemoren har gjentatte ganger fremhevet at taushet er en dyd, fordi hun har erfart at vegger har ører. Så utvider filmen blikket og tar oss til en begivenhet 20. juni 1981, da hæren rykket inn i den samme gaten i forbindelse med demonstrasjonene mot økte brødpriser. Hæren åpnet ild og hentet mennene, for så å drepe de fleste og fengsle de gjenværende. Slik blir bestemors fryktregime til et nasjonalt fryktregime, og dukkehuset og fortellingene rundt disse voldelige hendelsene et rom for traumeterapi. 

På et lite sted i Georgia er en ung kvinne nødt til å fysisk og rituelt rulle ut en tråd fra sykehuset hvor bestemoren Medea døde og de 24 kilometrene til der hvor kisten hennes står for at Medeas sjel kan hvile i fred. Bebia, à mon seul désir er en fortelling om en dypt traumatisert familie av kvinner som ikke evner å elske og å stole på hverandre. Ritualet er sentralt i filmen, og mens det brede bildet sakte folder seg ut, peker hele historien på nødvendigheten av fysisk og fenomenologisk håndtering av sorg og traumer for at frigjøring kan skje.

Siste film ut i serien er chilenske Animalia Paradoxa, lagt til ruinene av kunstsentret Centro Arte Alameda i Santiago, som brant ned under de store sosiale protestene i 2019 (Estallido Social). Filmen er en mørk og vakker postapokalyptisk visjon som gir assosiasjon til pionérer som Jan Švankmajer, og enda mer Quay-brødrene, i måten den kombinerer live-action og bruk av dukke-sett med surrealistiske, drømmeaktige og klaustrofobiske tablåer. Et amfibisk menneskevesen lever skjult i ruinene av verden. Hen søker vann og drømmer om havet, som fremstår som et fjernt minne. Animalia Paradoxa er en magisk og faktisk håpefull posthumanistisk fabel hvis transcendentale bilder reiser med oss i lang tid etter at filmen er slutt. 

Et lite sitat fra en av filmene er dekkende for alle de fire filmene i serien: 

Mange av oss kjenner på all den uretten andre vi bryr oss om nå opplever, og likeledes har erfart over mange generasjoner. Kanskje er det til hjelp også for vår del å reflektere over helbredelse som en essens av fred og i gjenoppbyggingen av både samfunn og naturens økosystem.

Hanan Benammar og Brynjar Bjerkem

Serien er kuratert av Hanan Benammar og Brynjar Bjerkem for kunstprodusenten Transcultural Arts Production (TrAP) og vises på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Serie-tittelen er fritt etter en strofe av Mahmoud Darwish.