Jean-Pierre Melville
I år er det 100 år siden Jean-Pierre Melville ble født. Vi markerer jubileet med en stor retrospektiv serie.
Når man reflekterer over hva som er det unike med film, hva som skiller film fra andre kunstformer og fortellemåter, må man se nærmere på alle ulike bestanddelene som film består av: bilder i bevegelse, klipp, mise én scene, lys, mørke, lyd, utsnitt, perspektiv og så videre. Ved å kombinere disse bestanddelene skapes det iblant noe som ikke lar seg overføre til noe annet medium. Jean-Pierre Melville er en av dem som har etterlatt slike rene, filmatiske kunstverk.
Melville laget 13 spillefilmer. Et flertall av dem foregår i et univers befolket av gangstere og politimenn, to grupper bundet sammen i et slags skjebnefellesskap. Dette har ført til at Melville først og fremst assosieres med kriminalfilmgenren. Han gjorde imidlertid mer enn som så; flere av filmene har sin handling lagt til okkupasjonstiden, mens Les enfants terribles er et nesten-surrealistisk incestuøst drama. Selv mente Melville at alle hans originalmanus var westernfilmer i overført form. Men det er ikke genrevalgene i seg selv som er viktig når man skal prøve å peke på Melvilles betydning og signatur. Det er måten Melville laget film på, hvilke bestanddeler han benyttet seg av og til dels rendyrket, og måten han kombinerte dem på, som er det avgjørende.
På 1970-tallet ble Melville bedt om å skrive et forord til en intervjubok som ble utgitt noen få år før han døde. Der sammenfattet han sin definisjon av regissørrollen slik: «En filmskaper burde være en mann som er konstant åpen for inntrykk, konstant i stand til å bli traumatisert; hans observasjonsevne bør være så godt utviklet som mulig, likeledes bør hans psykologiske sans også være det, han må ha en visuell og lydlig oppfatningsevne utenom det vanlige….og hukommelse.»