Eksistensiell eksess

Filmfestivalen i Cannes, mai 2018. Det er premiere på Gaspar Noés nye film Climax. Dette er den femte spillefilmen Noé presenterer i Cannes, men noe er annerledes denne gangen. Folk elsker filmen. Kritikerne er overstrømmende, nesten ingen forlater kinosalen i vemmelse eller harnisk, som har vært tilfellet med de foregående filmene. Har Gaspar Noé endelig blitt stuerein? «Jeg må ha gjort noe galt,» sa Noé til The Guardian etter visningen. «Jeg må ta meg en lang ferie og tenke over karrieren min.»

«DU HAR 30 SEKUNDER PÅ Å FORLATE SALEN», lyser det mot oss, 69 minutter ute i Alene mot alt, debutfilmen til Gaspar Noé, etterfulgt av et blinkende «DANGER!». Vi har sett filmens hovedperson, en arbeidsløs og desillusjonert slakter, rømme fra sitt traurige liv i Lille i Nord-Frankrike etter å ha banket opp sin høygravide samboer. Nå drar han for å møte sin 15 år gamle datter for første gang på flere år. Det går ikke bra. Alene mot alt kom samme år som forfatteren Michel Houllebecq ga ut sin andre roman, De grunnleggende bestanddeler, og det er ikke vanskelig å se et mørkt og desillusjonert slektskap mellom de to. Alene mot alt kan ses som en aggressiv karakteristikk av Frankrike – filmer starter med å raljere over begreper som moral og rettferdighet – og forteller i siste instans en historie om ensomhet. «Selv når du knuller er du alene … alene med livet ditt, som er en tunnel, umulig å dele».

Gaspar Noés tre første filmer var alle spektakulære. Nyskapende, på en grensesprengende måte, i så sterk grad at alle tre filmene fikk kultstatus nesten umiddelbart. I 2002 fikk han kjendisparet Monica Bellucci og Vincent Cassel til å stille opp i ekstremt utfordrende roller i Irréversible, som er kjent for to ting: a) en ni minutter lang og nesten uutholdelig voldtektsscene og b) at filmen fortelles baklengs, og dermed begynner med det voldelige klimakset som ellers ville kommet på slutten av en lang og vond historie. Det er veldig effektivt.

Med de neste filmene, den briljante og superintense Enter the Void og kjærlighetsfilmen i 3D, Love, utforsker Noé subjektivitet og filmspråk videre. Som filmskaper står han med ett bein i kultfilmtradisjonen, hvor overskridelsen og brudd med konvensjoner er en norm, ikke bare et virkemiddel. Derfor forventer publikum alltid en mer eller mindre sjokkartet opplevelse i møtet med en ny film fra «the most exciting and fucked up director working in modern cinema.» (Dazed). Men Noé er også inspirert av Jean-Luc Godard og den mer intellektuelle tradisjonen i fransk film, noe som er kanskje aller tydeligst i måten han bruker tekst til å kommentere handlingen, som i Climax: «Døden er en ekstraordinær opplevelse».