Xanadu

Siden premieren i 1980 har Xanadu gått fra å bli omtalt som et makkverk, til å bli en kultfilm. Selv om den nok aldri blir oppjustert til et mesterverk, er det stadig flere som lar seg fengsle av den, ikke minst fordi den etter 41 år ikke ligner på noe annet enn seg selv.

Sonny Malone drømmer om å være kunstner, men tjener til livets opphold ved å male enorme plakatversjoner av platecovre. En dag ser han til sin store forbauselse at kvinnen på coveret er den samme rulleskøytende åpenbaringen han nylig møtte ved stranden. Der ble han også kjent med den musikkelskende forretningsmannen Danny, som lengter tilbake til gamle dager, da han spilte sammen med Glenn Miller. I et forsøk på å finne drømmekvinnen, drar Sonny til den forlatte bygningen som også er avbildet på coveret. Inne i mørket finner han Kira, som viser seg å være en muse, sendt på oppdrag til jorden. Når Sonny, Kira og Danny møtes alle tre, blir det starten på et unikt prosjekt: rulleskøytenattklubben Xanadu.

Det er ingen tvil om at produsentene bak Xanadu siktet seg inn mot ungdomssegmentet med denne filmen. Suksessen til Saturday Night Fever (1977) og Grease (1978) hadde vist at dans og musikk lokket mange til kinosalene, og rundt 1980 var både Olivia Newton-John og rulleskøyter populært hos denne målgruppen. Publikumsfrieriet ble dog vanskeliggjort av filmens øvrige komponenter – en kjærlighetshistorie som overskrider tid og rom, elementer hentet fra gresk mytologi og poeten Samuel Taylor Coleridge, samt musikalreferanser fra Hollywoods gullalder (selve historien er lånt fra Rita Hayworth-filmen Down to Earth (1947). Men tro for all del ikke at dette er en intellektuell film!

En blanding av hastverk og voksende ambisjoner preget produksjonen, og manus ble endret en rekke ganger og til dels skrevet på sparket under innspillingen. Da Xanadu kom på kino, var anmelderne nådeløse. Etter sigende var det denne filmen som gjorde at The Golden Raspberry Awards ble etablert. Filmmusikken, som blant annet Electric Light Orchestra sto bak, ble derimot en suksess og låter som «Magic», samt «I’m Alive» og «Xanadu» toppet listene verden over, Norge inkludert.

Spol så noen tiår frem i tid og Xanadu vekkes til live. For noen handler det om nostalgi – filmen og filmmusikken vekker minner. Enkelte liker den på grunn av alt den ikke får til, og spesielt populær blir den i skeive miljøer. Det lages parodier og det arrangeres sing-along-visninger. I 2007 kommer en bearbeidet sceneversjon på Broadway, som opplever gode kritikker og strålende besøkstall, ja til og med noen Tony-nominasjoner. Sakte, men sikkert sprer ryktet seg: Du må se Xanadu!

Den er fremdeles en underlig film, men en underlig film stadig flere elsker. Kanskje fordi den er så annerledes, ja nesten surrealistisk? Fordi den setter stil over substans? Fordi den er så uironisk? Fordi den tross sine mangler, er så filmatisk? For dette er en film der du midt i en kjærlighetsscene plutselig får en sekvens laget av animatøren Don Bluth, en film der du blir servert en fantastisk mash up-scene der et 40-talls storband konkurrerer med en 80-talls-gruppe, dansesekvenser koreografert av Kenny Ortega som senere ble berømt for Dirty Dancing, og sist, men ikke minst, en rørende sekvens der legenden Gene Kelly som Danny danser med minnet av kvinnen han elsket. På sitt beste er Xanadu en slags leken og luftig postmoderne musikal-potpurri.

Motstanden til tross, regissør Robert Greenwald fortsatte karrieren og har de siste 20 årene markert seg som en av USAs mest aktive politiske dokumentarfilmskapere, med titler som Outfoxed: Rupert Murdoch’s War on Journalism, Wal-Mart: The High Cost of Low Price og Iraq for Sale: The War Profiteers. I et intervju med Entertainment Weekly i 2007 sa han forøvrig: «One of the points I think it’s important to make is the hidden political meaning in the film. I want people to look carefully for the politics in the leg warmers.» Han tøyset, selvfølgelig!