Werckmeister Harmonies

Dersom man bare skal se én film av Bela Tarr og virkelig få et inntrykk av hans egenartede stil, hans menneskesyn og metafysiske undringer, så er Werckmeister Harmonies filmen. Vi har her de lange, komplekse tagningene, de sjokkerende visuelle løsningene og menneskets ufattelige dårskap. Nytt i forhold til hans andre filmer er at han introduserer kunstneren, den gode, den som får rollen som den hellige dåre. Den som speiler de andres feil og mangler. Småbyen får besøk av et omreisende freakshow med to attraksjoner – en enorm utstoppet hval og en liten prins. Ryktene løper som ild i byen, prinsen har overnaturlige evner og kommer med et budskap. Hva dette er, strides de om, er det et varsel om verdens undergang eller skal han befri dem fra håpløsheten som ligger tykt over byens befolkning? Noen ser muligheten i frykten og uroen som piskes opp, andre går i dekning. Den fortettede aggressive stemningen som bygger seg opp må finne sin utløsning.

The Melancholy of Resistance heter Laszlo Krasznahorkais bok som filmen er basert på. Svært omarbeidet av forfatteren selv og regissøren, er det blitt et helt eget verk. Noen av de mest slående og vesentligste scenene er bare mindre elementer i Krasznahorkais bok. Dette er et fantastisk godt eksempel på hvordan en roman med sin helt unike stil kan oversettes til en annen kunstart, med en like egenartet, men totalt forskjellig stil – og fortsatt ha kjernen i behold. Som i alle Béla Tarrs filmer er ikke poenget her å følge en lineært fortalt historie, men gjennom å utforske enkeltskjebner si noe om en større helhet. Både kunstneren og hans komponistvenn ser noe i hvalens øye – men hva?