Vokterskene

En av konsekvensene av krigsårene 1914-1918, var at by og bygd ble tømt for menn. Kvinnene som ble igjen måtte dermed ta ansvar for mange av oppgavene deres, og skjøtte dem sammen med barn og eldre.

I Vokterskene av Xavier Beauvois (Om guder og mennesker) tas vi med til Limousin, der Hortense er matriarken på en stor gård. Hun driver den sammen med datteren Solange. Dagene er lange, arbeidet er hardt. Hortense klarer seg ikke uten ekstra hjelp og blir anbefalt unge Francine, som har vokst opp på barnehjem. Francine arbeider bra og hun trives godt på Paradier-gården.

Vi følger Hortense, Francine og Solange over flere år, og får se hvordan krigen ubønnhørlig skader alle, også dem som ikke befinner seg ute på slagmarken. Samtidig bryter gammel og ny tid sammen, og generasjonene er ikke like samstemte lenger.

Vokterskene er både lavmælt og storslått på en og samme tid. Skuespillet er mesterlig,  de fleste tanker og følelser formidles gjennom blikk og mimikk i ansiktene til de tre kvinnene. Samtidig bidrar Caroline Champetiers vakre filmfoto og Michel Legrands musikk til å lade filmen med sterke følelser og stemning. Ja, iblant tar man seg i å tenke at Vokterskene er den filmen man ville fått dersom den franske maleren Jean-François Millet skulle ha samarbeidet den franske symbolisten Alain-Fournier. En film som sitter lenge i deg, og som simpelthen må ses på stort lerret!