Viridiana

Viridiana var Buñuels første filmproduksjon på spansk jord etter at han rømte landet i 1938, men den ble konfiskert av Franco-regimet før den nådde kinolerretet. Begrunnelsen var at den undergravde kirkens stilling i det dypt katolske landet. Buñuel greide likevel å smugle ut et par kopier til sitt nye hjemland, Frankrike, og da filmen fikk gullpalmen i Cannes samme året fikk den også distribusjon på verdensbasis.

I filmen møter vi Silvia Pinal som den aspirerende nonnen Viridiana som besøker sin onkel like før hun skal inaugureres i nonneklosteret. Men i den vevre, blonde skapningen ser onkelen sin avdøde hustru, og han blir besatt av begjær. Han forsøker å forføre henne ved å lure i henne alkohol, men får så dårlig samvittighet av sin handling at han begår selvmord. Siden hun er onkelens eneste arving, får Viridiana skylden for hans død og må forlate klostertilværelsen.

Hun arver onkelens hus og eiendom, og som den gode samaritan hun er åpner hun huset for de fattige. Men det viser seg snart at de fattige ikke er verdig en slik håndsrekning; de behandler Viridiana med manglende respekt og setter husholdningen på hodet.

At Viridiana ble møtt med sterke reaksjoner fra den katolske kirken er kanskje ikke så rart. Skyteskiven i filmen er utvilsomt den katolske kirken i Spania, og dens manglende moralske mot stilt overfor et hjerteløst regime. Men heller ikke de kuede, fattigfolket, blir skånet for Buñuels nådeløse blikk. Som i øvrige filmer av Buñuel, blant annet Los olvidados, ser vi de fattige som heslige, selvgode individer som er ribbet for verdier gjennom en uverdig tilværelse. Viridiana huskes kanskje best for fattigfolkets middagsselskap i hovedhuset, en nesten blasfemisk hentydning til Jesus siste måltid (maleriet kan ses i bakgrunnen).