Vi ses igjen, barn

Det er andre verdenskrig i det okkuperte Frankrike. På en katolsk gutteskole flytter de undervisningen til bomberommet når situasjonen krever det, ellers går livet sin skeive gang. Blant elevene er det tre jødiske gutter som de katolske prestene holder skjult for tyskerne etter beste evne. Louis Malle har basert filmen på sine egne erfaringer fra krigen, og vi følger hans alter ego Julien i det han kommer til skolen. Han blir venn med Jean Bonet, og de utvikler et nært og fortrolig vennskap. Etter hvert får Julien vite at Jeans egentlige navn er Kippelstein, og at han er en av de jødiske guttene som skolen skjuler. Men en dag sprekker hemmeligheten.

Vi ses igjen, barn er et ekstremt finstemt drama som oppleves som lettbeint og nesten slentrende, samtidig som det har en dirrende dramatisk nerve – det er en av de ytterst sjeldne filmene som klarer dette, å balansere det lette og det alvorlige på en så uanstrengt og naturlig måte. Ikke en tone ringer falskt i denne filmen, og her er en rekke scener som du seint vil glemme, som en scene på en restaurant hvor det franske politiet prøver å kaste ut en eldre jødisk stamkunde, og den nydelige scenen hvor skolen arrangerer stumfilmkonsert med en Chaplin-film akkompagnert av fiolin og piano (pianisten er Irène Jacob, som vi seinere møter i Kieslowskis Veronikas to liv og Rød), og guttene får litt sårt tiltrengt avveksling fra den spente situasjonen.

Vi ses igjen, barn er en av Louis Malles fineste filmer, og et høydepunkt i den franske filmhistorien. Filmen vant en lang rekke priser, blant annet Gulløven i Venezia.