Verk uten skaper

Verk uten skaper er den tredje filmen til Florian Henckel von Donnersmarck, som hadde stor suksess med Oscar-vinneren De andres liv i 2006, og litt mindre suksess med den engelskspråklige The Tourist med Angelina Jolie og Johnny Depp i 2010. Med Verk uten skaper er Donnersmarck tilbake i Tyskland, og det merkes at han igjen spiller på hjemmebane, med den samme fortellemessige nerven og fingerspitzgefühlen som gjorde De andres liv til en så uforglemmelig filmopplevelse for så mange. Igjen handler det om menneskeskjebner i politisk turbulente tider, i denne episke filmen om livet, kjærligheten og kunsten i etterkrigstidens Europa.

Verk uten skaper åpner i 1937. Nazistene har organisert en stor utstilling med «degenerert» kunst, hvor de viser fram eksempler på «syk», «usunn» og «skitten» moderne kunst som representerer alle de gale verdiene, og som de slett ikke har bruk for i det tyske samfunnet. På denne utstillingen møter vi den unge Kurt, som har blitt med sin tante Elisabeth for å oppleve all den syke og degenererte kunsten. Kort tid etter blir Elisabeth sendt bort og tvangssterilisert, etter at hun får et nervøst sammenbrudd når hun blir valgt ut til å overrekke Hitler en blomsterbukett under en parade. Med det forsvinner hun fra Kurt, men hun blir på ingen måte glemt.

Kurt vokser opp og utdanner seg på den statlige kunstskolen i Dresden. Han blir en dyktig og effektiv propagandamaler som maler storslagne, pompøse bilder av unge, stolte kommunister i solnedgang. Han blir hyllet i DDR, men for hva, og til hvilken pris? Til slutt bestemmer han seg for å flykte til Vest-Tyskland, og forfølge en helt annen kunstnerisk karriere.

Kunstneren i filmen er fiktiv, men det er ingen hemmelighet at Verk uten skaper er inspirert av livet til den tyske kunstneren Gerhard Richter. Du trenger ikke vite dette før du ser filmen, men de som kjenner Richters kunst vil kjenne igjen den kunstneriske utviklingen som filmens kunstner gjennomgår. Teknikken han utvikler – å male store bilder basert på fotografier – er den samme som Richter ble berømt for på 60-tallet.

Verk uten skaper kan ses og oppleves på ulike måter: Det er både et portrett av Tyskland gjennom et halvt århundre, og en film om kunst – både om kunst som kreativ prosess, og om kunstnerkall og kunst som livsprosjekt. Det er en film om kunstens forhold til virkeligheten, på et metafysisk plan, og til samfunnet, på et sosialt og politisk plan.

Men først og fremst er det en film som engasjerer og berører på en menneskelig måte – du kan utmerket godt se Verk uten skaper som en godt fortalt, episk anlagt film om en håndfull mennesker. Filmen er både underholdende, rørende og spennende. Filmen ser faktisk så pen og polert ut i bildespråket at man kan mistenke den for å være mer overfladisk enn den er. Men det er en film med eksistensiell og psykologisk dybde, og en film med historisk og kunsthistorisk relevans.