Venninnene

Antonionis spillefilmproduksjon fram til Venninnene viser få spor av egenart. Først i denne kjærlighets- og kvinnefilmen fra 1955 berører han den problematikken han siden på mesterlig vis skal utdype i filmer som L’avventura, Natten og Rød ørken: ensomhet, kjedsomhet, mangel på kommunikasjon, umuligheten av kjærlighet. Samtidig er Venninnene ikke uten humor, og med en hovedkarakter som slett ikke lar seg knekke av det nord-italienske borgerskapets vaklende moral.

Antonioni beskriver en gruppe velstående venninners liv i Torino. De forsøker å fylle sine tomme dager med underholdning og mer eller mindre vellykkete forhold til menn. I større grad enn i sine senere filmer arbeider Antonioni med spørsmål og svar; filmen er en slags dramatisk eksempelsamling med klare linjer i diskusjonen om mannen og kvinnens roller, så vel i følelsenes verden som i de sosiale relasjonenes. 

Venninnene er basert på et manus av Cesare Pavese, og Antonioni har selv understreket Paveses betydning for hans forløsning som filmskaper.