Vagabond

I en periode på 1980-tallet da nesten alt fokus var rettet mot stilsikre unge regissører som Beneix, Besson og Carax, dukket Agnès Varda opp med en film som tross sitt litt dystre stemningsbilde, hadde en nesten magisk utstråling. Dette ble også det definitive gjennombruddet for det store skuespillertalentet Sandrine Bonnaire.

I en grøftekant langs veien finner en bonde ei sterkt nedfrosset ung jente. Hun er livløs. Med tilnærmelsesvis dokumentariske virkemidler forteller Varda historien om denne jenta, og hvordan hun havnet der hun ble funnet. Historien følger jenta langs landeveien, mens intervjuer med mennesker som møtte henne forsøker å utvide bildet av henne. Jenta søkte ensomhet, og hun påvirket nesten ubevisst alle de mennesker hun møtte. Hennes ytre var sjeldent tiltalende, men hennes oppførsel var rebelsk. Likevel sitter mange mennesker igjen med et godt, eller et sympatisk, minne av henne.

Vagabond er et gripende kvinneportrett, og det er til filmens fortjeneste at publikum selv har en følelse av å ha møtt denne kvinnen når man forlater kinosalen. Vagabond er ikke en «falsk dokumentar», men en historie basert på virkelige hendelser som blander virkemidler fra både fiksjon og dokumentar. Varda har selv uttalt at mye av filmen ble til underveis, etter hvert som man fulgte jentas spor og møtte mennesker langs veien. Kanskje er Vagabond et av de beste roadmoviene som har blitt laget, i hvert fall i en europeisk forstand. I amerikanske roadmovies er attributter som bil og våpen konvensjoner som illustrerer genren, i Vagabond er det bare mennesket og landeveien. Livet blir til mens man går.