Uno

Aksel Hennie er det nærmeste norsk film og tv i dag kommer en vital actionstjerne (Max Manus, Nobel). Internasjonale oppdrag har han stadig, sjeldent karismatisk som han er foran kameraet. Samtidig viser han sikker teft som menneskeskildrer.

I 2004, året etter skuespiller-gjennombruddet med Morten Tyldums Buddy, besørget Hennie manus og hovedrolle på sin regidebut. Uno, oppkalt etter kortspillet, er enda en ekspedisjon gjennom unge menns verden, med et større mørke samt mengder av snubletråder og krysspress. Hennie spilte kortene så godt at Uno innbragte Amanda-pris (årets regi) samt fire andre nominasjoner pluss ytterligere utmerkelser som nesten alle Kanon-prisene det året. En allsidig enmannsprestasjon i mange funksjoner, et langt stykke på vei.

David er ikke problemfri og råker i konflikt med æresbegrepene for miljøet i sitt treningsstudio. Forbudte stoffer og lyssky småkriminalitet kommer i tillegg til egne familieproblemer, med en far på dødsleiet. Og mye annet av sorg og savn. Ikke minst er vold «utveien» for og fra alt. «Blodhevn» truer når «tysting» oppdages. Uansett motiv. Hennie skaper et galleri av velfortalte skjebner i en rytmisk miks av motsetninger. Og den filmatiske kruttønnen fylles langsomt. Til en eksplosjon av format.

En kollega kalte Uno en enveisbillett ned i et sant helvete, men også moden og stilsikker. Jeg var mer nølende, men han hadde rett.

Uansett: Musikken gir en sjelden drivkraft gjennom handlingen. Og fotoets fargespill utdyper sinn og stemninger på ganske originalt vis.

Hvordan unge menn tenker og handler i lojalitetskonflikter hvor maskulinitetspresset er voldsomt? Uno er et dristig utspill fra Hennie, hvor hans mange kvaliteter blir sterkt synlige i bredden. Bravo!

Per Haddal