Umberto D

Umberto D er en gammel pensjonist som lever alene på sin lille hybel med hunden Flaik. Han har vært en respektert offentlig tjenestemann, men nå rekker ikke pensjonen til husleie og mat lenger. Umberto D er glemt av arbeidskameratene, han er uten familie og han blir ydmyket av sin vertinne, som frekt leier ut hans værelse til elskende par. Den gamle mannen blir nødt til å vandre av gårde til pantelåneren med sine få eiendeler. Den eneste som viser litt godhet for ham, er vertinnens lille hushjelp fra landet.

Vittorio De Sicas framstilling av den gamle mannen i Umberto D er en videreføring av hans holdninger og menneskesyn fra tidligere filmer som Sykkeltyvene (1948) og Miraklet i Milano (1951). Nok en gang er det det lille menneskets harde kår, og dets enkle ønske om å leve et verdig liv, som skildres med stor innlevelse og øm respekt. Selv om Italia nettopp hadde kvittet seg med fascismens åk, var dette et veldig langt sprang fra Mussolini-epokens eskapistiske luksuskomedier – der De Sica faktisk var en fetert skuespiller, kvinnebedåreren framfor noen – til de nye realistiske filmene.

For den som vil forstå og oppleve neorealismen på sitt beste, er Umberto D helt sentral. Den poengterte samfunnskritikken kombineres med en ironisk skepsis som gjør at filmens ømhet aldri blir for sentimental.