Tryllefløyten

Ingmar Bergmans filmatisering av Mozarts «Tryllefløyten» regnes som en av de aller beste operafilmene noen gang. Innspillingen baserer seg på en oppsetning av operaen i 1974 på Drottningholmteateret utenfor Stockholm, et praktfullt slottsteater bygget av Gustav III på 1760-tallet. Opprinnelig filmet Bergman operaen som en tv-serie for svensk tv, men fant raskt ut at materialet var så godt at det også fortjente å bli kinofilm. Han brukte drøyt et år på produksjonen, og valgte primært skandinaviske sangere blant godt over 100 søkere, og anstrengte seg for å rekonstruere atmosfæren fra 1791-oppsetningen på Theater auf der Weiden i Wien. Resultatet er en film som fanger inn det Bergman omtaler som operaens «barnslige magi og eksalterte mystikk».

Bergmans Tryllefløyten er, i motsetning til mange av hans tyngre og mørkere filmer, preget av denne «barnslige gleden» ved musikken fra Mozarts mesterverk, hans siste opera. «Da Mozart skrev operaen var han allerede syk, dødsanelsen rørte ved ham. I et øyeblikk av utålmodig fortvilelse roper han: O mørke natt! Når skal du svinne? Når skal jeg lys i mørket finne? Koret svarer tvetydig: Snart, snart eller aldri mer.» (Bergman, 1987). I Tryllefløyten kombineres den teatralske oppsetningens finesser med rent filmatiske virkemidler, noe som har gjort at mange foretrekker denne filmversjonen av operaen fremfor en gitt fremførelse på scenen. Samtidig «demystifiserer» Bergman teateroppsetningen ved å vise skuespillerne bak scenen i pausen i forestillingen, hvor de spiller sjakk og røyker sigaretter, samt publikum og deres reaksjoner. Han bryter med andre ord teaterets konvensjoner, men uten at dette går på bekostning av operaens narrative fremdrift.