Tristana

Tristana var den første filmen Buñuel gjorde i Spania etter Viridiana, som skapte stor kontrovers og pådro seg sensurmyndighetenes vrede grunnet sin harselering med borgerskapet, kirken og de militære. Slike synspunkter fremmes også i Tristana, men i en langt mildere form. Den spanske sensuren var uansett fremdeles hissig på oppvigleren Buñuel, og denne gangen klarte de å stoppe filmen for noe så søkt som at de mente den «oppfordret til dueller».

Tristana er basert på en roman av den spanske 1800-talls forfatteren Perez Galdós. Buñuel omtaler selv boken som en av «…Galdós’ worst novels, of the «I love you, my little pigeon» genre, very kitsch. The only thing that interested me was the detail of the amputated leg.» Spesielt mye kitsch er det imidlertid ikke i Buñuels film, selv om skildringen av det noe proviniselle livet i Toledo på 20-tallet har noe gammelmodig og nesten anakronistisk over seg. Men så er jo det også tilsiktet.

Catherine Deneuve spiller Tristana, en ung kvinne som etter morens død blir tatt hånd om av den aldrende Don Lope, i Buñuel-gjenganger Ferdinand Reys skikkelse. Tristana er tilbakeholden, beskjeden og nesten nonneaktig i sin kyskhet, mens levemannen Don Lope er en liberal, selvhevdende fritenker som med faderlig myndighet tar henne under sin vinge. Snart er hun hans elskerinne. Så viser det seg at Don Lopes frisinnethet ikke har videre implikasjoner enn munter prat i lune kaffesalonger, og når Tristana gradvis reiser seg på egne ben viser han seg som en sneversynt og eiesyk gammel gubbe med et svært reaksjonært syn på kvinnen.

«Tristana er en studie i gamle mennesker, alderdom og forfall», har Buñuel uttalt, men den er mye mer: Buñuel går hardt ut mot den borgerlige vrangforestillingen om individuell frihet, han viser mennesker som tross sine gode intensjoner viser seg som hjelpeløse ofre av sin samtid, nesten predestinerte for å plage vettet av hverandre. Han skåner ingen, fordi han ikke tror på noen reell frihet eller muligheten til forandring. Her, som i flere andre av Buñuels filmer, gir den borgerlige frustrasjonen seg utslag i seksuelle perversjoner, i mannlig masochisme og kvinnelig sadisme, som kun ender i fornedrelse.

Men Tristana er ingen tung film å se. Formelt er det en av Buñuels minst komplekse filmer, med sine rene og konkrete bilder og lineære handlingsforløp. Tristana fortelles i en fortettet form, men på en ubesværet og frisk måte, og burde være en glimrende innfallsport for de som ikke kjenner Buñuel og hans ulike særheter. Rey og Deneuve hever også filmen med glitrende spill, og ivaretar en dobbelhet i karakterene som skaper et vekselspill mellom sympati og antipati og gjør at du som seer ikke kan gå ut av kinosalen med noen klar formening om hvem som egentlig har rett.