To mistenkelige personer

En sensommerdag i 1926 forsøkte to lensmenn på Ringerike å arrestere to skapsprengere og ransmenn. Lensmennene ble drept, og dobbeltmordet utløste en stor forbryterjakt. Denne mediesensasjonen ble i 1933 til romanen «To mistenkelige personer» av Gunnar Larsen, som i 1950 dannet grunnlaget for Tancred Ibsens mest vellykkede film etter krigen. Både romanen og filmen er en usentimental skildring av forbryterjakten.

To mistenkelige personer innehar en helt spesiell plass i norsk filmhistorie. Allerede under innspillingen tok en av de to forbryterne fra 1926 kontakt med myndighetene. Formålet var å stoppe filmen. Det lyktes også. Først i Oslo byrett og deretter i Høyesterett ble filmen forbudt for offentlig visning. Dette medførte et stort økonomisk tap for produksjonsselskapet Norsk Film AS.

Dommen mot To mistenkelige personer har intet sidestykke i Europa og står sentralt i norsk rettsliv når det gjelder personvern. Dessverre gikk man litt vel langt i sin iver etter å beskytte den unge forbryteren «Gustav», som i filmen langt på vei blir rehabilitert, og framstår som alt annet enn en forherdet dobbeltdrapsmann.

Styret i Norsk Film AS vedtok i 1988 å oppheve visningsforbudet av filmen, som tidligere kun hadde blitt vist ved helt spesielle anledninger. Visningen på Cinemateket 4. mars 1988 kunne således regnes som en lenge forsinket «premiere».

Innledning

Jon Wessel-Aas innleder til visningen av To mistenkelige personer.

Jon Wessel-Aas er advokat med møterett for Høyesterett, i Advokatfirmaet Glittertind, og han har siden 2020 vært leder av Den Norske Advokatforening. Wessel-Aas har særlig arbeidet med medierett, ytringsfrihet, personvern, opphavsrett og menneskerettigheter. Han har også forfattet en rekke bøker og bokbidrag innenfor de samme fagfeltene.

Visningen er et samarbeid med Det norske filmakademiet.