Ti kniver i hjertet

Ti kniver i hjertet var den sagnomsuste spillefilmdebuten til Marius Holst, som vakte stor oppsikt da den kom i 1994 / 95. Filmen ble vist i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Berlin i ‘95, og vant priser både der og på andre festivaler i utlandet. Harald Kolstad, den mest kompromissløse av alle de norske anmelderne, var svært entusiastisk: «Når så vi en sikrere, kunstnerisk mer gjennomført norsk langfilmdebut enn dette? Ti kniver i hjertet plasserer med ett slag Marius Holst i teten av våre unge film-regissører.»  

Marius Holst kom fra London International Film School i 1990 med eksamensfilmen Besøkstid, som ble lagt merke til, og med Ti kniver i hjertet seilte han opp som en av de nye regissørene i norsk film som alles blikk var rettet mot. Når vi ser igjen Ti kniver i hjertet nå, 30 år seinere, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Det er lite som har skjedd i norsk film siden som utfordrer denne filmens status som en av de mest imponerende debutfilmene våre. Faktisk er det interessant å se hvor godt filmen har tålt tidens tann; det er nesten som om de 30 årene har gjort filmens nostalgiske grunntone dypere og tidskoloritten tydeligere og mer tiltalende. Denne filmen har modnet som en god vin.

Lars Saabye Christensen hadde i 1994 allerede gjort seg sterkt bemerket i norsk film med Brennende blomster (1985), Herman (1990) og Telegrafisten (1993). Likevel er det grunn til å hevde at Saabye Christensen kanskje aldri har vært bedre på film enn han var i Ti kniver i hjertet, som har så mange av de motivene og det karakteristiske spillet mellom lyse og mørke stemninger som mange forbinder med Saabye Christensens historier. «Det var den sommeren jeg ble mørkredd…»

I tillegg har filmen et råsterkt karaktergalleri, med den unge Martin Dahl Garfalk (senere «Hotel Cæsar»-stjerne) og Jan «Devo» Kornstad i sentrum, og mer etablerte skuespillere som Kjersti Holmen, Reidar Sørensen, Bjørn Sundquist, Bjørn Floberg, Gisken Armand og Ingar Helge Gimle i de andre rollene – og alle er gode. Spesielt har Bjørn Flobergs lettere diabolske vaktmesterfigur blitt stående som en referanse: «Jeg kan høre hjerteslagene dine helt hit, Otto. Gud teller hjerteslagene dine. Han vet hvor mange du har.»

Videre bidrar Philip Øgaards foto og musikken til Kjetil Bjerkestrand og Magne Furuholmen til å skape det suggererende bildet av de langsomme sommerferiedagene i Oslo på 60-tallet hvor Otto finner et lik i skogen, og den uutgrunnelige Frank utfordrer ham til å kaste stein på dommeren.