The Wild Bunch

Dette skriver Per Haddal om arrangementet:

Hvorfor valgte Kjartan Fløgstad å hente frem The Wild Bunch fra 1969 da han ble invitert til Filmsalongen?

Ved grensen til Mexico vil aldrende revolvermenn (William Holden og Ernest Borgnine) i 1913 hevne en «kollegas» død. En tidsalder slutter, men ikke volden. Sam Peckinpahs western, som først ble forbudt i Norge, bød på blodig død i sakte film, uvante kameravinkler og kreativ klipping. Peckinpah overskred grenser. The Wild Bunch er vel regissørens mest grenseoverskridende og omstridte verk, ikke bare estetisk. Ofte regnes filmen som et avslørende alarmsignal om voldstendensene i USA. Også i dag.

Fløgstad er en av våre hvassest profilerte forfattere, både leken og lærd, folkelig og teoristerk, en frodig forteller og en analytisk essayist.

Kjartan gikk trofast på Sauda Kommunale kino under oppveksten. På tirsdager og torsdager var det henholdsvis «krim» og «cowboy». Avstanden mellom «høye» og «lave» kunstytringer er mindre enn mange forestiller seg, et falskt skille, sier han i Loven vest for Pecos og andre essays om populærkunst og kunstindustri fra 1981. Det er noe av det mest gjennomargumenterte som er skrevet om film i Norge.

Med referanse til den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin fremhever han karnevalstradisjonene. De ga frihet til å si og gjøre rebelske ting. Som B-filmene på kino. Populærdiktningen gir dessuten innsikt i drømmer og i kollektive myter som vi gjerne ser utspille seg gang etter gang.

Hva synes Fløgstad om sine analyser fra den gang? Og hvorfor valget av The Wild Bunch?