The Velvet Underground

Dette er den definitive dokumentarfilmen om det ikoniske bandet The Velvet Underground, men ikke bare det – det er et portrett av kunst- og musikkscenen i New York på 60-tallet, gjengitt med en imponerende bruk av arkivmateriale. Filmen bobler av kreativitet og viser oss hvorfor og hvordan The Velvet Underground ble et av de mest innflytelsesrike bandene i musikkhistorien.

Regissør er Todd Haynes, kjent for filmer som Safe, Far from Heaven, The Velvet Goldmine, I’m Not There og Carol, og det er flere ting som gjør dette til en musikkdokumentar utenom det vanlige. For det første er Todd Haynes like interessert i de kreative sidene ved bandet og hvilke musikalske impulser og ambisjoner som preget dem, som å gjenfortelle den biografiske historien. For det andre er han en visuelt uovertruffen filmskaper som lager en film med stemninger, spenninger og en fresende energi som gjør den til en nytelse å overvære. Filmen er strukturert som en collage, med en gjennomgående bruk av split screen og ulike lydkilder som sklir sømløst inn og ut av fortellingen og gir filmen en tidvis hypnotisk rytme.

Todd Haynes har dedikert filmen til Jonas Mekas, gudfaren i det alternative filmmiljøet i New York og grunnleggeren av Filmmakers’ Cinematheque i New York. Filmen er proppfull av klipp fra filmer av Andy Warhol, Jonas Mekas, Kenneth Anger, Maya Deren, Jack Smith, Harry Smith, Bruce Conner, D.A. Pennebaker, Stan Brakhage, Marie Menken, Oskar Fischinger, Gerard Malanga, Taylor Mead og mange flere. Tilfanget av klassiske avant garde-filmer og annet arkivmateriale er så rikt at du vil ønske å se filmen flere ganger for å få med deg alt.

Men først og fremst er dette historien om The Velvet Underground, fortalt på en uforutsigbar og underholdende måte, krydret med morsomme anekdoter om bandene Lou Reed hadde forut for Velvet Underground («Vi skiftet navn ofte fordi vi var så dårlige at ingen ville booke oss to ganger») og om da de gustenbleike newyorkerne dro til California for å spille sammen med Frank Zappa & the Mothers of Invention: «We hated them. They were hippies.»