The Straight Story

«Walt Disney Pictures presents…A Film by David Lynch»… Det hørtes i utgangspunktet ut som en vits. At David Lynch, to år etter den fullstendig forrykte Lost Highway, skulle gå hen og lage en lage en Disney-film – en familiefilm – det virket nesten for godt – eller vondt – til å være sant.   

The Straight Story, som er basert på en delvis sann historie, handler om 73-åringen Alvin Straight, som setter seg på plenklippertraktoren sin og kjører 600 km for å besøke broren sin, som han ikke har snakket med på ti år. Her er det ikke antydning til verken sex eller vold. Ingen skrikende psykopater eller dverger som snakker baklengs. Menneskene er helt vanlige – «as American as apple pie» –  og det er ikke en eneste ondsinnet person i hele filmen. Likevel er det en film som bærer David Lynch’ høyst personlige signatur.    

The Straight Story åpner på den samme stiliserte måten som Blue Velvet og Twin Peaks, med et kamera som langsomt lander i en søvnig amerikansk småby. Vi ser en folketom gate, hvor en gammel pick up står parkert ved veikanten, i skyggen av en diger kornsilo, og forflytter oss til et boligstrøk, hvor en middelaldrende kvinne soler seg i hagen med en liten reflektorskjerm som hun holder foran ansiktet. I det hun reiser seg for å gå inn og hente mer smultringer og brus, gjør kamera takter til å følge etter henne, men stopper i stedet når vi hører lyder fra nabohuset.    

Det er Alvin Straight som har ramlet og blitt liggende på kjøkkengulvet, ute av stand til å komme seg på beina igjen. Han blir funnet av en av sine kompiser, og snart kommer datteren, som drar ham med til legen. Han er ytterst motvillig: «No tests! And I’m not paying for no x-rays!» Legen senker brillene og forteller ham at hvis han ikke gjør noen alvorlige forandringer, vil det få drastiske konsekvenser. Den neste scenen er blant filmens vakreste: Alvin sitter ved kjøkkenbordet. I øynene hans ser vi bekymring. Datteren hans, Rose, romsterer i bakgrunnen. Hun spør hvordan det gikk hos legen. «Han sa at jeg kommer til å leve til jeg er hundre,» sier han med et lurt smil, før fortvilelsen igjen gjør øynene hans tunge og sorgfulle. Uten at det blir sagt et ord, skjønner vi hva han tenker: At han ikke har lenge igjen, at han snart skal dø.    

Når Alvin får høre at broren hans, Lyle, har hatt et slag, bestemmer han seg for å dra og besøke ham. De har ikke vært på talefot på ti år, på grunn av «raseri og forfengelighet, blandet med sprit,» som han formulerer det. Alvin har ikke førerkort, pga. dårlig syn, og han vil ikke reise med buss. Så han bestemmer seg, til alles måpende forundring, å sette seg på plenklippertraktoren sin og kjøre hele veien til Wisconsin. Det er dette det handler om: En gammel mann og hans dødsangst. En mann som har bestemt seg for å gjøre en siste skikkelig ting før han dør. En menneskelig elefant på vei til det siste hvilestedet.

The Straight Story er en usannsynlig road movie – og selvsagt en langsom en, siden fremkomstmiddelet er en gressklipper. Lynch ironiserer over dette når han viser oss de gule stripene på veien, som ikke akkurat raser forbi, i noe som helt uunngåelig gir assosiasjoner til de frenetiske åpningsbildene i Lost Highway. Fra Alvin på gressklipperen heves kamera så opp mot himmelen, hvor det dveler en liten stund, før det senkes igjen, og viser oss den lange, lange veien og Alvin som knapt har kommet av flekken.

The Straight Story er nydelig fotografert av den da 82 år gamle veteranen Freddie Francis (som også gjorde Elefantmannen og Dune, The Straight Story var hans siste film), som jobber med nyansene i de flotte høstfargene i det vidstrakte og slakt duvende Iowa-landskapet med sine endeløse kornåkre og sine spredte, forblåste bygninger. Blikket vendes stadig mot himmelen, full av stjerner eller stormtunge skyer, og dette gir den enkle, men universelle historien en «larger than life»-kvalitet. David Lynch gir denne rare og rørende historien om den gamle mannen og plenklipperen et eksistensielt tilsnitt, og slik blir The Straight Story en film om menneskets plass under stjernene.