The Rider

Tar man for seg kartet over USA, ligger Sør-Dakota omtrent midt på. De såkalte «Badlands» danner det naturlige bakteppet for alle Zhaos filmer: Et nokså avsidesliggende naturområde, i grenselandet mellom de store åpne slettene i øst og de mer ørkenaktige, tørre canyons i vest. Chloé Zhao, og hennes fotograf og partner Joshua James Richards, har en forkjærlighet for det vakre halvlyset i disse landskapene, det som finnes der rett før og rett etter soloppgang og solnedgang: Gyllent lys ved morgengry, blåtimen, tordenskyer i horisonten… Terrence Malick dukker opp som en sentral referanse, men fotoet hos Zhao er en smule mer naturalistisk – og mindre overdrevet lyrisk. Det er i slike, harmoniske og meditative øyeblikk Chloé Zhao ofte plasserer sine karakterer – som Brady Blackburn, hovedfiguren i The Rider. I likhet med flere andre figurer i Zhaos filmer opplever også han et stort tap.

Brady er en begavet ung rodeorytter som har vokst opp med hester. Han vet instinktivt hvordan man skal være sammen med dyrene, temme dem og ri dem: Det sitter i kroppen. Men når vi møter ham i starten av filmen har han nettopp fått en alvorlig hjerneskade etter et fall. Ulykken endrer livet hans totalt: Legene forbyr ham å ri, faren for å få et fatalt nytt anfall er for stor. Han må gi avkall på det han hele livet har knyttet sin identitet til og er god på – å jobbe med hester og være rodeorytter.

Filmen kretser altså rundt følgende eksistensielle dilemma: Hvis man blir tvunget til å gi avkall på den man dypest sett alltid har vært, hva er igjen, og hvem er man, da? På samme måte som Songs My Brothers Taught Me (2015) og Nomadland (2020) presenterer seg selv som fiksjon, men har åpenbare dokumentariske trekk, dreier The Rider seg stort sett om ekte steder og personer. Zhao ble kjent med den unge rodeorytteren som spiller hovedrollen under innspillingen av sin første film. Og situasjonen som filmen skildrer – den alvorlige ulykken og den knusende medisinske dommen, er ekte.

Zhao bruker både ekte locations og figurer fra hovedpersonens egen familie og venner i rodeomiljøet: Vi sitter sammen med Brady på familiens lille gård, henger i rodeoringen, på casinoet han spiller på, på hesteauksjonen og i baren. Men til forskjell fra hennes første film, oppleves The Rider kanskje som mindre naturalistisk og spontan, og litt mer iscenesatt og psykologisk. Der Zhaos første film kan ses som en miljøskildring, er The Rider et fokusert drama. Visuelt og fortellermessig er vi mye tettere på Brady, hvis indre konflikt og skiftende subjektive tilstander er filmens sentrale omdreiningspunkt.

The Rider deler visuelle motiver med western-sjangeren: Bilder av menn med cowboy-hatter i silhuett mot dramatiske kveldshimler, menn som rir over prærien. Menn som drikker rundt leirbålet og vet hvordan man håndterer en pistol. Filmen forholder seg til cowboykulturen med en blanding av fascinasjon, romantisering og nøktern realisme.

Flere av de unge rodeorytterne i Bradys omkrets vet at sporten de bedriver er en farlig aktivitet, som man kan bli skadet, og muligens dø, av. Og tause og stoiske Brady er åpenbart et produkt av en kultur som forventer at en skal være sterk, gritt your teeth og tåle smerte. Samtidig beveger filmen seg også forbi, og utover, denne klisjéen om cowboyen som et litt tøft maskulint ideal. Den viser også en hestetemmer som har en nær relasjon til dyrene sine, og er omsorgsfull, årvåken og forsiktig i forholdet til hestene. Som person fremstår Brady som både følsom og omsorgsfull. I de øyeblikkene vi ser ham i samhandling med andre, enten han temmer en hest, lærer bort rodeo-teknikk, eller er sammen med lillesøsteren, utstråler han ro og trygghet. Og jeg tror det til syvende og sist kanskje er dette Brady kan finne seg selv igjen i. Når han må innse at han ikke lenger kan være en praktiserende cowboy, kan han likevel finne styrke og mening i de menneskelige kvaliteter han dypt sett innehar.

Utdrag fra Chloé Faulkners artikkel om Chloé Zhao. Les hele artikkelen her.