The Power of the Dog

Tolv år etter hennes forrige film, er Jane Campion tilbake med en strålende ny film – en mangefasettert og uforutsigbar westernfilm med glimrende rolletolkninger fra Benedict Cumberbatch, Kirsten Dunst, Jesse Plemons og nykommeren Kodi Smit-McPhee.

To brødre, Phil og George, driver en gård sammen i Montana (vakkert filmet på New Zealand av Ari Wegner). Phil (Cumberbatch) er en klassisk barsk og uflidd cowboy som gjerne vasser i gjørme og som heller bader naken i elva enn å bruke husets bad, mens broren George (Plemons) er velkledd, mild og vennlig. De deler soverom som de alltid har gjort, og er konstant i tottene på hverandre.

En dag stopper de for å spise på restauranten Red Mill, som drives av enken Rose (Dunst) og den følsomme sønnen hennes Peter (Smit-McPhee). Det er Peter som har laget papirblomstene som står på bordene. Phil gjør narr av gutten for hans feminine måte å være på, men George blir igjen etter at Phil og de andre har dratt, for å be om unnskyldning til Rose og Peter. Dette blir starten på et romantisk forhold mellom George og Rose som skal føre til ekteskap. Når Rose og Peter flytter inn på ranchen, er det derfor duket for et ubehagelig firkantdrama.

Jane Campion, som kanskje fortsatt er mest kjent for Gullpalmevinneren The Piano (1993) – hvis plot har mange likhetstrekk med The Power of the Dog – lar den dirrende dårlige stemningen bygge seg langsomt opp så den gufne følelsen av at noe snart må gå galt aldri slipper taket.

I tillegg til de nyanserte og gode skuespillerprestasjonene og nydelig foto, har The Power of the Dog strålende produksjonsdesign av Grant Major, kjent for Ringenes herre og andre Peter Jackson-filmer, og musikken er ved Jonny Greenwood fra Radiohead, som også har komponert musikk til flere av Paul Thomas Andersons filmer. Resultatet er en vellagd, kompleks og stemningsrik film som kan måle seg med Jane Campions beste filmer.