The Phantom of the Opera

Historien om det vansirede operafantomet som forelsker seg i den talentfulle sopranen Christine stammer fra en bok av Gaston Leroux som kom i 1910. Boken er filmatisert et utall ganger, allerede i 1916 gjorde man en versjon i Tyskland med vår egen Aud Egede-Nissen i rollen som Christine Daaé, som dessverre gikk tapt. Senere har blant andre Arthur Lubin, Weibang Ma-Xu (i den første kinesiske horrorfilmen), Terence Fisher, Dario Argento og Joel Schumacher gjort sine versjoner. Men Rupert Julians versjon fra 1926 står fortsatt som den definitive versjonen. Dette kommer nok mye av hans insistering på at hovedrollen som Operafantomet måtte gestaltes av mannen med de 1000 ansikter – Lon Chaney. 

Rent visuelt er The Phantom of the Opera en nytelse. Kontrasten mellom det strålende vakre operahuset og den marerittaktige labyrinten av mørke ganger, hemmelige rom og dødelige feller under bakken kunne ikke vært større. Dette ble uhyre effektivt lyssatt og fotografert av Virgil Miller, veteranen fra blant annet Ringeren i Notre Dame (1923). Her mistenker man at inspirasjonen må ha kommet fra det som skjedde i tysk film på samme tid, hvor uhyggen bygges gjennom det uforutsigbare og skyggene får leve sine egne liv. Kulissene er også et eget kapittel, fra de mørke katakombene til det overveldende operahuset. Spesielt den svimlende teatersalen, så oppsiktsvekkende konstruert at den ble gjenbrukt i et utall filmer, sist gang i Hitchcocks Torn Curtain (1966) og nå er verdens eldste overlevende innendørs-kulisse.

I en tid hvor det meste av film ble skapt i sort/hvit, gjorde man her bruk av en rekke teknikker for å skape farger: Alt fra klassisk tinting og håndkolorering til mer eksotiske former, som sjablonger, Prizmacolor (bruk av interne fargefiltre i kamera og to filmstriper med forskjellige egenskaper) og ikke minst en hel sekvens i Technicolor. Ved siden av tintingen er Technicolor-sekvensen – maskeradeballet – den eneste som har overlevd.

Selve historien bør være velkjent – operahuset i Paris hjemsøkes etter sigende av et spøkelse, et musikalsk geni som dyrker frem reserven til operaens store stjerne slik at hun tar hennes plass, og i prosessen faller hodestups for henne. Lon Chaney insisterte på selv å legge sminken hjemme og kjørte til studioet iført maske. Ingen utenforstående skulle se noe før filmen ble vist. På alle plakater og foto ble fjeset hans retusjert bort, avsløringen skulle skje i kinosalen – noe som førte til skrik og besvimelser. Det beste beviset for Chaneys smarte og effektive plan for å gjenskape Gaston Leroux’ fantom finnes i filmen, i den rene skrekken i ansiktet til Mary Philbin (Christine Daaé) når masken faller for første gang – da hun heller ikke hadde sett Chaney i full makeup før.

Chaney var stumfilm-tidens største navn, som med sin dype baryton lett kunne greid overgangen til lydfilmen, om han ikke brått ble revet bort i en alder av 47. Dette skjedde like før han skulle filme Dracula (1931) og førte til at Bela Lugosi fikk sitt store gjennombrudd i stedet. Chaneys eneste lydfilm ble Jack Conways versjon av The Unholy Three, hvor Chaney hadde hele fem stemmer. Disse var så forskjellige, at han fikk studioet til å utstede en rettslig erklæring på at det var ham som hadde alle fem stemmene, siden kritikerne nektet å tro det.