The Neon Demon

16-år gamle Jesse har kommet til Los Angeles i håp om å bli modell. Jesses rene forførende skjønnhet er åpenbar for henne selv, men også alle andre – kjæresten, modellmammaen, motefotografen, og ikke minst sminkøsen Ruby og hennes modellvenninner Gigi og Sarah. «Beauty isn’t everything. It’s the only thing,» sies en av Jesses beundrere, men skjønnheten har også en mørk slagside: den trigger et voldsomt begjær, sjalusi, eiesyke og blendende narssisisme.

Nicolas Winding Refn liker å presse sine filmatiske ideer ut i det ekstreme, og The Neon Demon er ikke noe unntak. Det har delt publikum i to leire: De som synes den er en overfladisk film om skjønnhet, og de som synes den er en ekstremt vakker film om overflater. Winding Refn har selv kommet med den kryptiske forklaringen om at filmen egentlig handler om den 16-år gamle jenten han har inne i seg selv. Kan hende The Neon Demon er alt sammen på en og samme tid?

Det som er sikkert, er at Winding Refn for første gang har laget en film med en kvinnelig hovedkarakter, etter Pusher-filmene, Bronson, Valhalla Rising, Drive og Only God Forgives, som alle omhandler mannsdominerte og lovløse miljøer. Her har han laget et filmeventyr med skrekk- og vampyrfilmtrekk, preget av et hyperestetisert billedspråk, utallige filmreferanser og nikk til Winding Refns sans for exploitationfilm, samt et suggerende soundtrack av Cliff Martinez’, som også gjorde musikken i Drive og Only God Forgives.

Filmfotograf Natasha Braier

Argentinske Natasha Braier (født 1974) er mest kjent for sitt arbeid i denne filmen og XXY (2007). Hun vant Robert-prisen for The Neon Demon, og hun vant The Golden Camera 300 for The Milk of Sorrow (2003) under Manaki Brothers Film Festival i Makedonia, som er en filmfestival for filmfoto.