The Long Goodbye

I rekken av amerikanske regissører som på 1970-tallet tok sjanser og vendte opp-ned på hvordan en film skulle være, så var Robert Altman blant de djerveste. Med McCabe & Mrs. Miller (1971), Nashville (1975) og Tre kvinner (1977) laget han noen av de mest atypiske Hollywood-filmer innenfor studio­systemet. Da han så gikk løs på Raymond Chandlers The Long Goodbye gjorde han ikke bare en oppfrisking av detektiv Philip Marlowes karakter, han radbrekte den så grundig at Hollywood ikke visste hva de skulle gjøre med filmen.

Elliot Gould er skuespilleren som redefinerte Marlowe, tidligere udødeliggjort gjennom blant annet Humphrey Bogart og Dick Powells tolkninger i klassiske noir-filmer som The Big Sleep og Murder, My Sweet. I The Long Goodbye er den hardkokte detektiven forvandlet til en snill, varm, vimsete og omtenksom fyr som mumler til seg selv og sin katt. Som de fleste andre noir-helter havner han i en labyrint av makt, penger, mord og begjær, men han eier ikke den minste kontroll over situasjonen.

Altman undergraver hele ideen med detektivfilmer, nemlig at helten manøvrerer seg gjennom vanskeligheter, ser klart og skiller rett fra galt. I størstedelen av The Long Goodbye gjør ikke Marlowe dette, men når det først skjer viser Altman seg som en stilsikker regissør som til og med vender om på sin egen særegne fortellemåte.