The House is Black + A Moon for My Father

Program Cinema Tehran, Oslo #12

17.00 Iransk mat (120kr)
18.00 Introduksjon ved Ali Parandian
18.15 Forough Farrokhzad-foredrag ved Sedegheh Gharagozlian
19.00 The House is Black + A Moon for My Father
20.30 Slutt

The House is Black

The House is Black er den eneste filmen som den banebrytende feministiske iranske poeten Forough Farrokhzad har regissert. Hun finner uventet nåde der få kunne tenke seg å lete; i en spedalsk koloni hvor innbyggerne bor og tilber, lærer, leker og feirer, i et selvforsynt fellesskap avskåret fra resten av verden.

Farrokhzad regnes som Irans første moderne kvinnelige dikter. Hennes fem korte diktsamlinger gjorde henne til sin tids mest beundrede, men også mest fordømte. De første diktene hennes viser en kvinne som gjør opprør mot konvensjonene, men likevel ikke formår å frigjøre seg. I senere dikt ser vi en frigjort kvinnes forbitrede angrep på et samfunn som undertrykker kvinner og seksualitet.

The House Is Black har stor stilistisk tilhørighet til Farrokhzads poesi. På samme måte er den selvbiografisk. En film av overflod og medfølelse, regissert av en poet med fantasifulle krefter. Den er en inderlig ode til alle de som avviker fra normen.The House is Black vant hovedprisen for dokumentarfilmer på Oberhausen Film Festival i Vest-Tyskland i 1963. Men bare noen få år etter lansering forsvant den fra lerretet. I over tre tiår lå den gjemt i en skjærsild der ingen mesterverk skulle havne. En film som beklaget fangenskap, ble selv holdt fanget. Men i likhet med sin skaper, nektet The House is Black å bli henvist til fravær og glemsel. Den dukket opp fra år med ensomhet, reiste gjennom tiden og fant sitt publikum igjen.

Les mer om The House is Black og Forough Farrokhzad i egen artikkel.

A Moon for My Father

A Moon for My Father er regissert av Mania Akhbari og Douglas White. De har skapt en øm blanding av uttrykk, der møtet mellom film og skulptur utforsker prosessene som oppstår ved fysisk og psykologisk ødeleggelse og fornyelse. Filmen ble påbegynt noen uker etter deres første møte og kartlegger et dypere kunstnerisk og personlig forhold til hud, familie, død, vann, begjær og et gjennomgående sterkt ønske om å skape.

Akbari ser på sammenhengen mellom sin egen kropp og Irans politiske historie, og undersøker forholdet mellom egne fysiske traumer og det kollektive politiske minnet om fødestedet hennes. Mens hun gjennomgår operasjoner på en kropp preget av kreft, gir erindring og gjenoppbygging et rammeverk for hvordan kropper traumatiseres, sensureres og politiseres, og likevel forblir et sted for muligheter. 

Mania Akbari er en iransk filmskaper, kunstner, forfatter og skuespillerinne hvis verk utforsker kvinners rettigheter, ekteskap, seksuell identitet, sykdom og kroppsbilde. Stilen hennes, i motsetning til den lange tradisjonen med melodrama i iransk film, er forankret i billedkunst og selvbiografi. På grunn av tabubelagte temaer som diskuteres ærlig i filmene hennes og hennes motstand mot sensur, regnes hun som en av de mest kontroversielle filmskaperne i Iran.

Les mer om Mania Akbari og Douglas White i egen artikkel.

Forough Farrokhzad-foredrag ved Sedegheh Gharagozlian

Sedegheh Gharagozlian arbeider som klinisk ernæringsfysiolog og forsker i faget klinisk ernæring på Oslo Universitetssykehus. Hennes liv er blitt skildret i biografien med navnet Tro, Håp, Revolusjon. Gharagozlian flyktet fra Iran, hvor hun i Norge tok sin doktorgrad. Tranberg asylmottak på Gjøvik ble hennes første hjem i Norge. Hun var over tretti år og måtte begynne livet helt på nytt da hun flyktet fra Iran til Norge.

I 1998 skrev Gharagozlian historie: Hun ble den første kliniske ernæringsfysiologen med utdanning fra Norge. Hun ble også den første fra dette kullet som tok en doktorgrad. Sedegheh Gharagozlian var en gang jusstudent i Tehran. Hun var nesten ferdig jurist da hun ble utvist fra universitetet. De som var politisk engasjerte ble utestengt, da spesielt fordi hun tilhørte venstresiden, og ytret seg om frihet og likhet.

- Vi tilhørte et høyt sosialt lag av samfunnet, min mann jobbet som advokat ved det iranske samferdselsdepartementet og han var også advokat ved Den internasjonale domstolen i Haag. Også han hadde en fortid som politisk aktivist. En dag i 1986 ble dette avslørt. Og i samme øyeblikk forstod vi at han måtte komme seg ut av landet. Det gjaldt livet. To av brødrene hans og flere venner var allerede fengslet. Han dro over fjellene og tok seg ulovlig inn i Tyrkia. To måneder senere pakket jeg en koffert og tok med meg de to sønnene våre, den ene på fem år, den andre bare sju måneder, forteller Gharagozlian.

En førjulsdag for 19 år siden kom Sedegheh Gharagozlian til Norge med familien sin. Både hun og hennes mann var 30 år gamle. Og måtte starte helt på nytt. Gharagozlian begynte som morsmålslærer i en barnehage, og om kveldene vasket hun i den samme barnehagen. Da mannen hennes fikk vite at to av brødrene hans og flere av vennene var blitt henrettet, fikk han psykiske problemer. På det tidspunktet tok hun seg av både sønnene og sin mann.

Jusstudiene fra hjemlandet var ingenting verd i Norge. Hun hadde bare studentkortet og utvisningspapiret som bevis. Hun innså da at hun måtte begynne på nytt. Videregående skole tok hun som privatist, og i 1990 ble hun tatt opp som student ved Universitetet i Oslo. Etter ett års studier ved MN-fakultetet, blant annet biokjemi, var veien ikke lang til ernæring. I 1991 begynte hun på ernæringsstudiene. Nå har hun universitetets høyeste grad. Gharagozlian har forsket på diabetes. Hun har funnet at personer med diabetes type 1 har forhøyde nivåer i blodet av enzymer som bryter ned bindevev. - Trine Nickelsen, Uniforum (2007)