The Fall of the House of Usher

Edgar Allen Poe er en yndet forfatter å filmatisere. Kanskje er det hans elegante beskrivelser av stemninger og mentale tilstander, eller kanskje det er hans intuitive evne til å komme opp med arketypiske redsler? Uansett, flere hundre mer eller mindre trofaste filmatiseringer er det blitt opp gjennom årene, av varierende kvalitet naturligvis, men på sitt beste kan resultatet være nær filmatisk perfeksjon. Og det er nettopp hva vi har her – en film som på samme vis som i Poes fortelling etablerer en hypnotiserende vakker undergangstemning, et mørke som langsomt tar bolig i tilskuerens sjel og nekter å slippe tak, selv når filmens korte spilletid er over. En skrekkfilm der man ikke skvetter, men forføres inn i det skrekkelige.

Som flere av sine samtidige franske mesterregissører (Gance, L’Herbier, Clair), beveger Epstein seg i et landskap hvor grensen mellom det kommersielle og det kunstnerisk utfordrende blir uklar, hvor filmen forsøker å finne seg selv og sin egenart. Her blir Epstein godt hjulpet av en pur ung Luis Buñuel både på manussiden og i egenskap av assisterende regissør. Dessverre endte det ikke så bra, Buñuel forlot filmen på et sent stadium – og jobbet aldri med Epstein igjen. Årsaken til konflikten ser ut til å være noen ufordelaktige kommentarer om Abel Gance fra Buñuel sin side, men man vet aldri med to så sterke kunstnere. Sikkert er det at Buñuel tok med seg Epsteins fotograf, Albert Duverger, til både Den andalusiske hund og Gullalderen.