The Day of the Locust

I kjølvannet av New Hollywoods gullalder, etter filmer som Easy Rider, M*A*S*H, Mean Streets og Gudfaren (ganger to), og i samme året som enda et nytt stort generasjonsskifte sto for døra med Steven Spielbergs Haisommer, kom The Day of the Locust, signert bransjeveteranen John Schlesinger. Engelskmannen hadde slått gjennom hjemme med Billy Liar (1963), Darling (1965) og Far from the Madding Crowd (1967), og han kastet seg på bølgen i det motkulturelle nye Hollywood da han USA-debuterte med Midnight Cowboy i 1969. Det er med rette denne som står igjen som Schlesingers virkelig store bragd, men The Day of the Locust fortjener også oppmerksomhet på nesten samme linje som Midnight Cowboy og den etterfølgende Maratonmannen (1976).

Nettopp det å komme til Hollywood for å søke lykken er utgangspunktet for historien i The Day of the Locust, som er basert på Nathanael Wests roman fra 1939 og som utspiller seg på 30-tallet. Tod Hackett er ung og nyutdannet, og for å få en fot innenfor og med ambisjoner om å stige i gradene helt opp til art director starter han i maleravdelingen i et av de store studioene. Det er i dette miljøet, og ikke minst blant naboene i leilighetsbygget San Bernardino Arms, at Tod (og vi) blir kjent med en rekke aktører som på ulike vis trekker oss med inn i Hollywoods skygger, der vi virkelig får se medaljens bakside (som for øvrig var filmens norske tittel da den ble lansert på kino).

Kort sagt blir Tod kjent med Faye Greene, som han blir veldig betatt av. Han forsøker å hjelpe henne fram så hun kan få oppfylt sin egen skuespillerdrøm, mens Faye må hanskes med beilere av en lang røffere type enn Tod samtidig som at hun må passe sin alkoholiserte og uberegnelige far Harry. Faye liker Tod godt, men hun gjør det samtidig klart at det er rikdom som skal til for at hun skal gifte seg. Når Faye prøver å finne Harry etter en av hans utflukter møter hun den merkelige og sjenerte einstøingen Homer Simpson(!) i et av Hollywoods villastrøk. Herfra sprenges de moralske grensene stadig mer, og omgivelsene begynner nærmest bokstavelig talt å rase sammen rundt Tod og Faye. Det hele kulminerer i et fullstendig psykotisk inferno, i en drømmefabrikk som ikke er i stand til å produsere annet enn groteske mareritt.

Donald Sutherland (1935-2024) gikk dessverre bort tidligere i år. Hans prestasjon i rollen som Homer Simpson føyer seg inn i rekken av bemerkelsesverdige høydepunkter fra samme fase i Sutherlands karriere, etter filmer som M*A*S*H, Klute og Don’t Look Now.

Svein Inge Sæther, Cinemateket Trondheim