The Chess Game of the Wind

Da den iranske filmskaperen Mohammad Reza Aslani var på et loppemarked i 2015, oppdaget han plutselig noe mellom gamle filmkostymer og snurrepiperer: sin egen film. The Chess Game of the Wind (originaltittel Shatranj-e baad, også kjent som Chess of the Wind) var Aslanis første spillefilm, og hadde premiere under Tehran International Film Festival i 1976. Men premieren ble sabotert etter en konflikt mellom Aslani og festivalens sjefskurator, filmen trukket fra konkurransen og produsenten forlot prosjektet. Aslani fikk organisert en privat visning for Henri Langlois, Roberto Rossellini og Satyajit Ray, som alle oppmuntret ham til ikke å gi opp.

The Chess Game of the Wind ble likevel aldri vist igjen, og etter den iranske revolusjonen i 1979 ble filmen bannlyst på grunn av det som ble ansett som anti-islamsk innhold. En sensurert VHS i dårlig kvalitet sirkulerte, men filmen ble ansett som tapt – helt til negativene altså ble funnet for få år siden (enkelte kilder hevder det var Aslanis sønn som fant dem).

Ettersom filmen fortsatt var bannlyst i Iran ble den smuglet ut og levert i Paris, der restaureringsarbeidet til World Cinema Project og Cineteca di Bologna kunne begynne. Det som nå foreligger er en unik, iransk filmskatt, som endelig kan oppleves på kino igjen.

The Chess Game of the Wind utspiller seg i et herskapelig hus i Iran under Qajar-dynastiet, etter at familiens matriark har gått bort. En arvekonflikt gjør at stemningen er anspent. Den avdødes datter, som sitter i rullestol, begynner å bli paranoid – rundt henne befinner det seg grådige menn som alle mener de har krav på arven. Den eneste som ser ut til å være på hennes lag er den kvinnelige assistenten, som hun har et erotisk forhold til (en medvirkende faktor til at filmen ble svartelistet av det islamske prestestyret). På kjølig vis flyttes sjakkbrikkene og makten rundt på brettet, i et klaustrofobisk spill der ingen bør stole blindt på hverandre.

Det er interessant å se The Chess Game of the Wind som en forløper til senere iransk film, men fortellingen skaper også assosiasjoner til europeiske filmskapere fra samme periode, så vel som Shakespeare, gotisk skrekk og asiatisk film om føydale familiebånd. Aslani observerer det utstrakte kammerspillet gjennom ytterst presise bildekomposisjoner, der de statiske utsnittene etter hvert erstattes av et mer bevegelig – og paranoid – kamera. Ja, tidvis er det nesten noe giallo-aktig over den stakkars, truede kvinnen i rullestol, som selvsagt ikke er uskyldsren hun heller. I flere scener fokuserer kameraet på hender og fingre i rituell bevegelse, lignende det vi ser hos Robert Bresson. Av og til inntar det en erotisk form, men det er som om Aslani vil vise oss handlingens makt, og hvilke ugjerninger et par hender er i stand til å utføre.

Musikken er skrevet av den persisk-kanadiske komponisten Sheyda Gharachedaghi og er en opplevelse i seg selv; inspirert av tradisjonell, iransk musikk, svøpt i en form for urovekkende, moderne jazz.