The Cemetery of Cinema

The Cemetery of Cinema gir stemme til den guineanske filmens svært få, men lidenskapelige, formyndere. Den guineanske regissøren Thierno Souleymane Diallo tar i bruk en leken og ukonvensjonell filmstil for å vise frem arbeidet med å grave frem den første filmen som ble laget i landet, Mouramani (1953) av Mamadou Touré. Denne myteomspunnede førstefilmen løfter flere spørsmål frem i lyset. Har noen i det hele tatt sett den? Det virker som mange kjenner til den, men hvorfor er den forsvunnet og hvor er den nå?

Diallos nysgjerrighet utvikler seg til en metodisk og innsiktsfull fortelling om Guineas filmhistorie og om film og politikk i et land som en gang var en pioner innen kunstformen. Tragedien som en tapt filmarv er, skildres gjennom møter med guineanske arkivarer og kinoeiere, som etterlater en tristhet og frustrasjon over mangelen på ressurser til innsatsen for å ta vare på landets filmarv. Diallos egne minimale, men effektive, ressurser – gjennom bruken av sitt ene kamera, bare føtter og ambisjoner – portretterer denne sorgen mesterlig. Ved å kreativt gjenskape og omtolke den tapte filmen, gir han en dypere forståelse av viktigheten av arkivering og historie, og samtidig omdefinerer han sin egen film som et viktig bidrag inn i Guineas tapte fortid.

In English

The Cemetery of Cinema gives voice to Guinean cinema’s very few, but passionate, patrons. Guinean director Thierno Souleymane Diallo adopts a playful and unconventional film style to showcase the work of unearthing the first film made in the country, Mouramani (1953) by Mamadou Touré. This mythical first film brings several questions to light. Has anyone even seen it? It seems that many people know about it, but why has it disappeared and where is it now?

Diallo’s curiosity develops into a methodical and insightful narrative of Guinea’s film history and of film and politics in a country that was once a pioneer of the art form. The tragedy of a lost film heritage is depicted through meetings with Guinean archivists and cinema owners, who leave a sense of sadness and frustration at the lack of resources for efforts to preserve the country’s film heritage. Diallo’s own minimal, but effective, resources – through the use of his one camera, bare feet and ambition – portray this grief masterfully. 

By creatively recreating and reinterpreting the lost film, he provides a deeper understanding of the importance of archiving and history, and at the same time redefines his own film as an important contribution into Guinea’s lost past.