Taxi Driver

Fotografert i drømmeaktige bilder glir den kjente, gule New York-taxien gjennom regnvåte gater i en sky av damp, akkompagnert av Bernard Herrmanns film noir-aktige musikk. Blinkende neonlys reflekteres i drosjens speilblanke lakk, og i øynene til sjåføren – Travis Bickle, spilt av en glitrende Robert De Niro. Han er vietnamveteran, uten fellesskap med noen, søvnløs nattsjåfør som observerer nattens kriminelle, prostituerte, narkomane – et samfunn fullt av søppel og fornedring.

Flere stemplet Taxi Driver som voldsforherligende da den kom. For Travis’ private korstog er uten tvil skildret med en viss fascinasjon. Filmen har også blitt tatt til forsvar for en brutal selvtekstfilosofi, og motsatt har Travis blitt beskrevet som en Jesus-skikkelse i ferd med å renske 70-årenes templer. Mer nøkternt kan vi karakterisere Taxi Driver som 70-tallets film noir, med like store doser realisme som eksistensialisme.

Manusforfatter Paul Schrader skal ha mye av æren for at filmen setter i gang et vell av assosiasjoner uten å la seg fange i én tanke. Sist, men ikke minst, utmerker Taxi Driver seg som skuespillerfilm. Det var her Robert De Niro for alvor slo gjennom, og det var her Jodie Foster hadde sin debutrolle. Med Taxi Driver fikk også Martin Scorsese sitt store internasjonale gjennombrudd, og vant blant annet Gullpalmen i Cannes for beste film.