Tatarenes ørken

På grensen mellom en spektakulær snødekt fjellkjede og en enorm ørken ligger et eldgammelt fort, omkranset av en øde ruinby. Dette er keiserriket Østerrike-Ungarns ytterste utpost og første forsvarslinje mot de barbariske tatarene, en fiende ingen har sett på uminnelige tider, men som man frykter angrep fra ethvert øyeblikk.Til dette fortet kommer en ung offiser, full av virketrang og ambisjoner. I møtet med fortets daglige meningsløshet og arkaiske ritualer, intriger og livsløgner, slipes alle ambisjoner bort og vilje, ungdom og energi svinner langsomt hen.

I alle aspekter er Valerio Zurlinis Tatarenes ørken et mesterverk, fotografert av storheten Luciano Tovoli, som fanger lyset, fargene og ørkenens svimlende tomhet. Selve omgivelsene er da også spektakulære, der man filmet i spøkelsesbyen rundt fortet Arg-e Bam i Iran (et verdensarvsted, som ble fullstendig rasert av jordskjelv i 2003). Musikken til Ennio Morricone er også bemerkelsesverdig, følelsen av ensomhet, tap og melankoli er på uendelig vakkert vis speilet – han fanger selve essensen av filmens stemning. Den imponerende rollelisten viser at Zurlini kunne hente fra øverste hylle når han skulle velge skuespillere, og prestasjonene til dette ensemblet er rett og slett en nytelse å følge.

Dristigheten Zurlini viste ved å gripe fatt i Dino Buzzatis bok, og få dette eksistensielle mesterverket transformert til bilder, viser en regissør med tyngde og ambisjoner, og et sikkert grep om å visualisere komplekse spørsmål. Dessverre skulle dette også bli hans siste film – et verdig punktum i en stor karriere.