Tarzan and the Treasure

Under den andre verdenskrigen observerer to kinesiske soldater, Fan fra Macau og Zheng fra Taiwan, hvordan den japanske hæren gjemmer en skatt i de malaysiske fjellene. Sammen tegner de et kart som viser hvor skatten er gjemt og ­beholder halvparten av kartet hver. Filmen åpner med at Zhengs bror reiser til Macau for å kjøpe Fans halvdel av skattekartet av Fans arvinger, ettersom Fan nå er død. Zhengs niese Shufen og hans sønn venter på ham i Malaysia med hans del av kartet, men etter en serie lurerier og svik ender det med at Shufen og gutten må lete etter skatten på egen hånd, med Macau-triadene og politiet hakk i hel. Men når det ser som mørkest ut, dukker Taiwans Tarzan opp!

Selv en meget fornøyelig lavbudsjetts-­actionfilm som Tarzan and the Treasure, avslører noe av den internasjonale drømmen som på 60-tallet raste som en feber i den taiwanske ­filmen. Macau og Kuala Lumpur opptrer som sofistikerte forbryterreir, hvor gangstere i mørke solbriller og femme fatales i høye hæler lurer hverandre i en nådeløs jakt på alt som glitrer. ­Kontrasten til Tarzans uskyldige høylands­jungel blir stor og nesten erotisk i sin eksotisme.

Filmen låner og mikser genrer hemningsløst, og selvsagt mye fra Johnny Weissmuller og Maureen ­O’Sullivans klassiske Tarzan’s Secret Treasure fra 1941 (regi Richard Thorpe). Men å inkludere ­sanger av sarongkledde piker med hibiscus­blomster i håret kan like gjerne minne om Elvis’ Blue Hawaii. Ved å bruke triaden som skurker ­legges gangsterfilmen – også de japanske yakuza-filmene som var så populære på 60-tallet – til genremiksen som ­allerede består av action, eventyr og musikal.

Den taiwanske filmen var i sin spede start på 50-tallet en tydelig lokal industri. Storparten av produsentene kom fra teaterverdenen, og brukte mediet til å filmatisere sine egne teateroppsetninger (vanligvis koa-á-hí, taiwanesisk opera). Den aller første store hiten var Xue Pinggui and Wang Baochuan, en film regissert av He Jiming fra 1956, og den inspirerte en rekke lokale taiwansk-språklige opera-filmer.

Mot slutten av 50-tallet ser vi en ny og mer internasjonal bevissthet våkne. Disse filmene var gjerne adapsjoner av teaterstykker som sprang ut av den nye drama-bevegelsen. Bevegelsen hadde sitt utspring i tiden under japansk herredømme og den japanske teatertradisjonen, men nå begynte man å fokusere på moderne taiwanske historier. Utover 60-tallet forsvant linken til teateret og man fikk nå en type film som lånte fritt fra alle genrer.

Action-eventyrfilmer som Tarzan og litt mer nylig, Indiana Jones-serien, er blitt kritisert for sitt vestlige blikk og for å la Afrika/Asia bli en primitiv lekegrind åpen for plyndring, men kanskje lignende beskyldninger kunne ha blitt rettet mot Tarzan and the Treasures fantasibilde av Sørøst-Asia? Og fordi skatten og kartet til den stammer fra kolonitiden, kan man antyde at å lete etter den japanske skatten indikerer et ønske fra noen av de tidligere koloniserte taiwaneserne om å fortsette i de tidligere herrenes spor?

Ulik Johnny Weissmuller var Gao Ming, som spiller Tarzan i filmen, en allsidig skuespiller som dukket opp i en mengde filmer i ulike genrer. Etter at den taiwansk-språklige filmen ble borte fortsatte han sin lange karriere i tv. Regissør Liang Zhefu var også allsidig og ikke minst produktiv. Tarzan and the Treasure var bare en av ni filmer han regisserte i 1965. Født i Kina, migrerte han til Hong Kong og fikk sin introduksjon til filmens verden der, før han flyttet til Taiwan i 1957. Zhefu var også en av de regissørene som fortsatte karrieren etter at den taiwansk-språklige filmen ble borte, men nå med filmer på mandarin.

Chris Berry

Innledning før filmen

Chris Berry, professor i filmstudier ved King’s College i London, holder en digital innledning før filmen.