Ta mitt liv

Louis Malle brukte sine første fire filmer til å bevege seg fritt innen forskjellige sjangre, med filmer som favnet vidt både i stil og tema. I 1963 lagde han Ta mitt liv (den engelske tittelen The Fire Within gir en bedre beskrivelse av filmens nerve), som mange kritikere har ansett som hans beste og mest modne film. Den er en mørk, nøye observert og følsomt fortalt historie om de siste 24 timene i en ung alkoholikers liv. I denne filmen fikk Malle bedre enn noen gang tidligere muligheten til å utforske tema som siden gikk igjen i filmene hans – isolasjon og sosial fremmedgjøring. Ta mitt liv vant flere priser da den kom, men forståelig nok ble den ingen suksess blant publikum. «Det er et så pass sterkt tema, og det er en deprimerende film,» sa Malle selv.

Filmen er basert på Pierre Drieu La Rochelles roman fra 1931, som baserte boken på sin venn, den surrealistiske forfatteren Jacques Rigaut, som tok sitt liv i 1929. Selv om boka tok for seg det moralske forfallet i mellomkrigstiden, valgte Malle å legge filmens handling til nåtid – og til å omhandle en parisisk 30 år gammel playboy med sterke alkoholproblemer. Filmens hovedperson Alain (Maurice Ronet) er skildret uten selvmedlidenhet, moralisme eller melodrama. Malle har unngått enhver form for psykologisk eller sosiologisk analyse av Alains tilstand, og i stedet lagt vekt på å beholde et snev av mystikk rundt karakteren – for slik å gi oss mulighet til å se hans selvmord fra flest mulig forskjellige vinkler.

Ta mitt liv har flere likheter med Fellinis La Dolce Vita. Begge gir en detaljert framstilling av odysséen til en svak og viljeløs karakter som forgjeves søker mening med livet. Mens den romerske versjonen har episk lengde og blir spilt ut med symfoniens fulle orkestrering, har det parisiske motstykket presisjonen og intimiteten til et kort stykke kammermusikk.