Streik

Streik var Sergej Eisensteins første spillefilm og starten på en filmkarriere som for alvor kom til å sette sovjetisk film på verdenskartet. Eisenstein var fortsatt engasjert som regissør og skribent ved det revolusjonære Proletkult-teateret, da han i samarbeid med Goskino begynte forberedelsene til en serie filmer under tittelen «Frem mot proletariatets diktatur». Av i alt fem planlagte filmer var det bare Streik som så dagens lys.

Handlingen er basert på et arbeideropprør som oppsto i Sibir i 1912. Opprøret endte med at over 300 mennesker ble drept da tsarens soldater startet en blodig massakre. I filmen er det en medarbeiders selvmord som utløser den store streiken. De streikende kjemper en tapper kamp mot den kapitalistiske fabrikkledelsen og de blir utsatt for alskens utspekulerte pressmidler. Arbeiderne står imot, men møter en grusom skjebne i det tsarens politi og soldater løser konflikten med en nådeløs nedslakting.

Eisenstein hadde latt seg fascinere av filmmediets manifestasjoner, både i regi av sine landsmenn Lev Kulesjov og Dziga Vertov, men også av utenlandske verker, spesielt D.W. Griffiths Intolerance. Det var klippeprosessen og filmmediets unike mulighet til å montere sammen billedmateriale som inspirerte mest. I større og større grad hadde han opplevd at teaterscenen ble for liten for hans type dramatiske eksperimenter. Med produksjonen av Streik fikk Eisenstein føle på friheten som lå i filmmediet og satt de montasjetekniske ideene han senere skulle bli berømt for ut i livet.

Streik skilte seg vesentlig fra det filmuttrykket verden var vant til da filmen kom. Den følger ingen bestemt hovedperson, slik konvensjonell narrativ film gjør. I stedet er det arbeiderne, den kollektive masse, som utgjør protagonisten i handlingen. Men det var likevel den nye og innovative klippeteknikken som overrasket og imponerte publikum mest. Med gjenstand i et bredt teoretisk grunnlag ble Streik det første vitnesbyrd på at Eisensteins såkalte «attraksjonsmontasje» definitivt hadde noe for seg. I en berømt sekvens fra filmen har Eisenstein montert sammen bilder av soldatenes massakre av arbeiderne med bilder fra et kvegslakteri. Resultatet blir, slik Eisenstein foreså det, at publikum opplever et tredje bilde, med langt større verdi enn summen av de to alene.