Street Fighter

Forstyrret filmsalongs septemberfilm er en av de store grindhouse-klassikerne fra 1970-tallet. Her møter vi leiemorderen og «problemløseren» Takuma Tsuguri. Han er mannen som med nok yen i neven, dreper hvem det skal være. Ingen utfordring er for stor. Takuma trenger ingen våpen, han er et levende våpen som benytter seg av en uortodoks kampstil – en dødbringende hybrid av kinesisk kung-fu og japansk karate. 

Etter å ha reddet en dødsdømt gangster fra galgen, oppdager Takuma at familien ikke kan betale ham honoraret for tjenestene. Takuma dreper broren til mannen han reddet og selger lillesøsteren til et bordell for å dekke det manglende salæret. Det er etter denne handelen at Takuma blir leid inn av en yakuzaklan for å kidnappe datteren til en oljemagnat som nylig har gått bort. Da jenta er enearving, ønsker yakuzaene å holde henne fanget for å presse henne til å overføre aksjemajoriteten til klanen. Problemet er at yakuzaen ikke har tenkt å overholde sin del av avtalen med Takuma. Når han forstår dette, starter han en enmannskrig mot dem som forsøkte å forråde ham, en krig der oddsene ikke viser seg å være i den japanske mafiaens favør!

Street Fighter ble Shin’ichi Chibas gjennombrudd som actionstjerne, ikke bare i Japan, men også internasjonalt. Der Bruce Lee hadde en viss eleganse i sine roller, fremstiller Chiba Takuma som en rå, brutal og nådeløs drapsmaskin. En mann blottet for et moralsk kompass, men med en sterk æreskodeks. 

Opprinnelig var Chiba en turner, som etter en skade gikk inn i skuespilleryrket. Hans første store rolle var i superheltserien Seven Color Man som skulle få stor innflytelse på den mer kjente serien Kamen Rider. Chiba fikk så en rekke roller i science fiction-filmer og thrillere, flere regissert av Kinji Fukasaku, mannen bak Japans svar på Gudfaren; Battles Without Honor and Humanity og ikke minst verdenssuksessen Battle Royale. 

Chiba jobbet gjennom karrieren på over 125 filmer, før han dessverre gikk bort av covid i 2021. I senere tid ble han kjent for et nytt vestlig publikum gjennom sine roller i Fast and the Furious: Tokyo Drift og ikke minst Tarantinos Kill Bill I. Tarantino er en stor fan av Street Fighter, som er filmen Clarence og Alabama ser sammen under filmhistoriens mest romantiske kinodate i True Romance, som han skrev manus til.

Street Fighter ble importert til statene av New Line Cinema. Før selskapet ble en stor aktør i Hollywood med A Nightmare on Elm Street og Ringenes herre-filmene, var New Line et lite distribusjonsselskap som var mest kjent for å slippe løs John Waters på verden. Sjefen Robert Shaye var da også mannen som gav Chiba sitt anglifiserte fornavn Sonny. Et navn Chiba likte så godt at han skal ha benyttet dette i et par rene, japanske produksjoner etterpå. Ved lansering fikk Street Fighter, som en av de første filmene, den beryktede X-grensen av det amerikanske filmtilsynet MPAA for vold alene. En slik grense kunne allerede da by på problemer med distribusjon grunnet pornobølgen som raste samtidig. Aviser og blader hadde begynt å nekte reklame for X-grensefilmer, for ikke å bli anklaget for å promotere pornofilmer. Til tross for dette ble Street Fighter en stor suksess landet over på nattkino og drive-in visninger og sementerte behørig sin kultstatus.

Regissør Shigehiro Ozawa, som lagde imponerende 110 filmer fra 1954 til 1976, fikk sin største suksess med Street Fighter og gjorde to oppfølgere og spin-off-serien Sister Street Fighter. Med tydelig inspirasjon fra manga og Sergio Leone serverer Ozawa en underholdende og ikke minst brutal knokkelsuppe av en film. Ozawas største innovasjon av actionfilmen som sjanger ser vi her for første gang i Street Fighter: den beryktede røntgenscenen der man i stor detalj ser Takumas nevne knuse kraniet til en av sine motstandere. Dette er et grep som har blitt kopiert av filmer som The Story of Riki og Romeo Must Die, for ikke å glemme Mortal Kombat-dataspillene. Oppsummert er Street Fighter en av voldsfilmens store klassikere og tiden er forlengst moden for en aften med filmen på salongen!