Stille liv

Denne filmen er like bemerkelsesverdig som den er stillferdig; så lavmælt og lett på foten at du føler at den duver i vei som en rolig drøm, og samtidig gir den et dypt og rystende inntrykk.

Carl er adoptert sønn og odelsgutt på en gård på den danske landsbygda. Foreldrene begynner å bli gamle, og de vil at Carl skal ta over gården. Men Carl er usikker. Han drømmer om Korea, og når sant skal sies har han alltid vært en fremmed i den lille danske landsbyen hvor han har bodd nesten hele livet. Følelsen av å være annerledes vekkes stadig til live gjennom rasistiske kommentarer som blir slengt etter ham på puben eller i familieselskaper, kommentarer som foreldrene prøver å overse.

Stille liv er en varsomt fortalt film og et finstemt og rørende drama. Visuelt er den en nytelse, med en stilistisk renhet som gir den en tidløs kvalitet, med rolige, ofte tablåaktige bilder, mesterlig komponert av filmfotografen Louise McLaughlin, som regnes som en av Danmarks beste. Hvert bilde og hver scene føles som noe nytt og friskt, og filmen føles uforutsigbar – hver gang det klippes, tar filmen deg i en litt annen retning enn du forventer. Filmen har klare dokumentariske kvaliteter, men det er på ingen måte et rendyrket realistisk drama. Allerede i åpningsscenen, hvor en meteoritt dundrer ned på et åpent jorde, skjønner vi at det er realisme med en magisk dimensjon. Her er drømmesekvenser som gjør at enkelte trekker paralleller til thailandske Apichatpong Weerasethakuls Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv og andre asiatiske filmer med overnaturlige innslag, og både de plutselige, skrå kameravinklene og bruken av musikk skaper følelsen av at vi beveger oss mellom det konkrete og det symbolske.

Det er lett å få assosiasjoner til den nydelige danske filmen Onkel fra 2019, og til den danske romansuksessen Hvis det skulle komme et menneske av Thomas Korsgaard. Mange norske seere vil imidlertid først og fremst tenke på Brynjulf Jung Tjønn og hans prisbelønte diktsamling Kvit, norsk mann, som handler om akkurat det samme – om å være adoptivbarn og odelsgutt på bygda i Norge, og om å aldri helt passe inn: «du ser nesten norsk ut, du, seier dei / … / det er noko med blikket deira / måten leppene strammar seg på / tonen i stemmene / sjølv små barn med smale auge / kan sjå når vaksne lyg».

Stille liv er et mesterlig fortalt drama om utenforskap og identitet. Malene Choi kom selv til Danmark som adoptivbarn fra Sør-Korea i ung alder, og hun forteller en historie som er både nær og personlig. Malene Choi er også et visuelt talent som seiler opp som en av de mest interessante regissørene i Norden for tida.