Stalker

Den ytre handlingen i Stalker foregår i en nær fremtid. Gjennom et poetisk billedspråk og fengslende, drømmeaktige tablåer presenteres vi for et mystisk område hvor naturlovene er satt ut av spill. Det antydes at området er et resultat av en kjernefysisk katastrofe, et meteornedslag, eller kanskje et besøk fra verdensrommet. Nå er sonen sperret av og strengt bevoktet av militære. Inn i dette farlige området følger vi karakterene ­Forfatteren og Professoren, som begge håper at reisen skal gi dem ny livsgnist. Med seg har de en «stalker»; en veiviser som kjenner ­kunsten å ­bevege seg gjennom det uforutsigbare ­land­skapet. Målet for reisen er et rom i sentrum av sonen, der myten forteller at ens innerste ønsker vil gå i oppfyllelse. Disse trenger hverken å være formulerte eller bevisste, for rommet kan avsløre det dypeste begjær. Dette fyller våre helter med en dyp ambivalens: Vil de virkelig vite hva de «innerst inne» ønsker?

Stalker kan tolkes som en allegori over ­forholdet mellom kunst, vitenskap og tro. Helt ­siden premieren i 1979 har kritikere og filmvitere lett etter skjulte meninger i filmen. Særlig sonen har fått mange forskjellige tolkninger. ­Tarkovskij sa selv om saken: «Jeg er ofte blitt spurt hva sonen er, og hva den symboliserer. Sonen ­symboliserer ingenting. Like lite som noe annet element i filmene mine. Sonen er en sone, den er livet. Og en mann som forsøker å ta seg gjennom den vil lykkes eller mislykkes, alt avhenger av ens egen selvrespekt og evne til å skille mellom vesentlig og uvesentlig».

Stalker er basert på en novelle i samlingen Piknik ved veikanten (1972) av Strugatskij-­brødrene. I Tarkovskijs hender har den blitt til noe langt mer metafysisk enn utgangspunktet. For å understreke sonens mystiske kraft, er selve rammehistorien skutt i monokrome bruntoner før naturens egne briljante farger møter oss i det stalkeren og hans følge entrer sonen.