Sonja

Hun har et hypnotiserende nærvær på filmlerretet, en usedvanlig uttrykksrikdom, het det om Ine Marie Wilmann i De nærmeste. Innsatsen ga henne Amanda i 2015 for beste kvinnelige hovedrolle. I år avduket hun en Amanda-sten i Haugesunds «Walk of Fame» og fikk med seg Amanda for beste kvinnelige birolle for Krigsseileren.

Møt Wilmann i samtale i Filmsalongen før vi viser Sonja (2018), en spektakulær og påkostet biografisk fantasi. Norges største kunstløper ble vår største Hollywood-stjerne med nesten ti år på topp i filmbyen fra 1930-tallet, via komedier som Thin Ice og Sun Valley Serenade, og skøyteshow.

Oslo-jenta Sonja Henies hjerte var ikke av gull, men av kull. Altså svart, het det seg. Ambisiøs, egosentrisk, altfor glad i menn, fester og champagne. Og steintøff i forretninger. Hun forvandlet tre olympiske gullmedaljer og ti verdensmesterskap til en suksesskarriére i Hollywood, hun var en kvinne som hevdet seg i en totalt mannsdominert verden med menns midler. Likevel styrte hun selvdestruktivt mot undergangen. Og ensomheten.

Regissør Anne Sewitsky er helt usentimental i sin skildring av en firkantet og ensom kvinne, men makter også via Wilmann å vise frem sårhet og sjelelig turbulens bak en smilende fasade. En virtuos Wilmann er foran kameraet hele tiden, tåler det. Ja, gnistrer formelig.

Biografien er vel ikke uten feilskjær, men imponerer! Også via koreografien og tidsbildet av et glamorøst gullalder-Hollywood.

Viva Wilmann!!!

Per Haddal