Skriket

Arbeideren Valdo vandrer rundt i et monotont landskap på Po-sletta, på flukt fra sin fortid. Et kjærlighetsforhold har gått i oppløsning og Skriket speiler hans dype følelsesmessige krise. 

Som i road-movien brukes reisen som underlag for en beskrivelse av en eksistensiell tilstand. Antonionis mennesker drømmer om reiser og flukt, de forteller historier og lytter til stillheten. De er som små maur i det store landskapet. Kjærligheten er ingen løsning og deres skjebner har en tragisk dimensjon. Antonioni etterstreber med Skriket et engasjement rundt moral og etikk som ikke er lettvint og løgnaktig.

Skriket er laget mange år etter neorealismens storhetstid, men Antonioni er fortsatt dypt merket av den neorealistiske tradisjonen og beveger seg i dens landskap. Men det er tydelig å se at han har problemer å hanskes med arbeiderklassens problem. Det må ha vært på tiden rundt innspillingen av Skriket at det for alvor må ha gått opp for Antonioni at hans filmer skulle komme til å handle om individer og ikke om grupper, om indre kriser mer enn ytre problemer.