Simple Men

Frynsete, desillusjonerte og kjærlighetssyke skikkelser har ofte mye komisk potensiale på film. Når Bogart ser dypt i bourbon-glasset i Casablanca og mumler «of all the gin joints in all the towns, she walks into mine,» er det herlig patetisk. Når Bill Murray i Rushmore, vill i blikket, med sprit i cola-boksen, blir spurt hvordan han har det: «I’ve been a bit lonely lately.» I Hal Hartleys Simple Men, hans uten tvil morsomste film, møter vi også menn som plasker rundt i desillusjonens sølepytt: «There’s no such thing as romance, there’s no such thing as adventure. There’s only trouble and desire.»

Simple Men består nesten utelukkende av digresjoner. Filmen handler om to brødre som drar for å finne sin far, men det er ikke noen heseblesende jakt. De kommer til Long Island, hvor de møter et par kvinner på en avsidesliggende kafé. Og der blir de. Handlingen består av episoder og opptrinn rundt denne kafeen; ikke av den fjollete typen, heller småabsurde pussigheter som er mer Beckett enn Buster Keaton, men med en tydelig rock ‘n’ roll-attitude. En dritings diskusjon om Madonna. En hysterisk dansesekvens til Sonic Youths «Kool Thing». Grønsjeren på bensinstasjonen som spiller «Greensleeves» på gitar og prøver å sjekke franske damer. Sheriffen – tidenes sheriff! – som med steinansikt bedyrer at «falling in love is like sticking an icepick in your forehead.» Kjærlighetssorg blir sjelden bedre.