Simple Men

Menn er enkle skapninger. Brødrene Bill og Dennis er eksempler på det. Den ene er kriminell, den andre filosofistudent. Når de får høre at faren, en berømt radikal aksjonist, er på frifot, bestemmer de seg for å finne ham. Underveis møter de herlig parade av personer som flakser rundt med skadeskutte vinger etter at de har innsett at livet ikke består av romantikk og eventyr, men kun av trøbbel og begjær.

Bill har nettopp blitt dumpet av kvinnen han elsket, og er klar for hevn: «The next good-looking woman I see, I’m not gonna fall in love with her. That’ll show her.» Planen går i vasken når han møter den vakre og jordnære Kate, som bor sammen med den lettere uforutsigbare venninnen Elina på en avsidesliggende kafé. Kate inviterer de to brødrene til å bli noen dager, blant annet fordi hun vet at hennes psykopatiske eks-mann nettopp har sluppet ut fra fengsel.

Simple Men er den siste filmen i Hal Hartleys Long Island-trilogi, og hans desidert morsomste. Her rendyrker han en form for karikert hverdagssurrealisme som gir seg utslag i hysterisk situasjonskomikk og underfundig ordsjonglering. Høydepunktene inkluderer en dritings diskusjon om Madonna, en hysterisk dansesekvens til Sonic Youths «Kool Thing», og en grønsjer på bensinstasjonen som spiller gitar mellom bensinpumpene mens han prøver å sjekke opp (på Long Island ikke-eksisterende) franske damer. Ikke minst har vi sheriffen – tidenes sheriff! – som med steinansikt bedyrer at «falling in love is like sticking an icepick in your forehead.» Kjærlighetssorg blir sjelden bedre. 

Visuelt opererer Hal Hartley i veikrysset hvor Robert Bresson møter Edward Hopper. Tematisk og formelt kjører han sikksakk mellom Howard Hawks og Jean-Luc Godard, med Buster Keaton og Samuel Beckett i baksetet. 

Simple Men er en av de mest inspirerte, uforutsigbare og underholdende amerikanske independent-filmene fra 90-tallet.