Satantango

Det er klart for et gjensyn med Béla Tarrs monumentale filmversjon av Lázló Krasznahorkais debutroman Satantango – en film vi jevnlig får ønsker om at vi skal sette opp. Sørgelig nok trakk Tarr seg tilbake fra aktiv filmskaping etter The Turin Horse i 2010, og vier nå sin tid til lære opp en kommende generasjon regissører. Men filmarven han etterlot fortsetter bare å vokse i betydning, og har for lengst plassert mannen i selskap med filmhistoriens største navn.

Allerede i åpningen på Almanac of Fall fra 1985 blir vi presentert for Béla Tarrs holdning til hva det jordiske livet dreier seg om, og Pusjkin-sitatet som indikerer at livet er en evig runddans hvor djevelen leder, kunne i enda større grad innledet Satantango. Selve strukturen her er som en dans, noen skritt frem og noen tilbake, før vi vender tilbake til utgangspunktet. Enkeltmennesket er for lite, for smålig og opptatt med sine trivialiteter til å heve blikket og se seg selv som en del av den store ringdansen, eller se den leende djevel som driver dansen rundt og rundt.

Massivt og mørkt er vel passende beskrivelser av dette syv og en halv times storverket som det tok fire år å spille inn. Som et monument over kommunisttidens tro på fellesskapet er handlingen lagt til et nedslitt landbrukskollektiv. Slitet, isolasjonen og håpløsheten har for lengst tært vekk all menneskelig varme og tro på kollektivt samarbeid. Alle leter etter veien bort, likegyldige til hvem som trampes på eller hva som må gjøres for å oppnå dette målet. Men i et tett lite samfunn er hemmeligheter mangelvare og fortiden har en lei tendens til å hjemsøke en, her gjennom ryktene om den fryktede Irimiás (spillt av Tarrs faste komponist Mihály Vig) gjenoppstandelse fra de døde og at han er sett med sin følgesvenn på vei til landsbyen.

Her beveger Tarr seg frem og tilbake i tid, de enkelte episodene overlapper hverandre og lar oss se handlinger gjennom forskjellige karakterers øyne. Etter hvert trer det frem et bilde av et lite samfunn styrt av angst, mistro og en nesten sykelig interesse for naboens gjøremål. Ubrutte scener kan gå i ti minutter av gangen og lar oss få tid til å fange opp det som foregår under den ytre handlingen. Mange av disse lange tagningene er utsøkt utført, gjerne med dolly eller steadicam – det er bevegelse og retning, men man kommer ingen steder. De umulige kirkeklokkene som vekker en av karakterene i starten av filmen er bare en av mange små finurligheter som peker mot eksistensen av et overordnet, symbolsk plan. Det er mye å kreve av et publikum at de skal ofre syv og en halv time i selskap med svartsynte ungarske bønder, men for den som er villig til å ta sjansen, er gevinsten en filmopplevelse for livet.