Rom, åpen by

Rossellini startet arbeidet med Rom, åpen by allerede i 1944. Han filmet i det skjulte fra tak og biler, og ønsket å fange spenningen i Roma under nazi-okkupasjonen og vise den italienske motstanden så autentisk som mulig. Dårlig råfilm ga en røff bildekvalitet, noe som gjorde at filmen fikk et dokumentarisk preg. Men det var nettopp røffheten og det upolerte som ble filmens styrke.

Rom, åpen by forteller historien om en gruppe mennesker under de siste dagene av den tyske okkupasjonen. Motstandslederen Manfredi er på flukt fra Gestapo og søker tilflukt hos den gravide Pina. Da hun prøver å sette seg til motverge mot at hennes forlovede Francesco blir tatt til fange av nazistene blir hun imidlertid brutalt skutt ned. Manfredi finner seg et nytt gjemmested, men det viser seg at det er viktig å vite hvem man kan plassere sin tillit hos.

I Rom, åpen by, samt filmene Paisan (1946) og Tyskland år null (1947) tar Rossellini for seg individets kår i den hardt pressede sosiale konteksten i perioden rundt krigens slutt. Humanismen står i høysetet og egenskaper som tillit, solidaritet og selvoppofrelse er nødvendige for ikke å bukke under.

Filmen vant prisen for beste film ved Cannes-festivalen i 1946 og står i en sentral posisjon i filmhistorien: Med sin forankring i en konkret historisk realitet, det lite kunstferdige preget, den episodiske strukturen og location-bruken er filmen blitt et av kroneksemplene på den italienske neorealismen. Til tross for dette: Rom, åpen by er ikke et forsøk på å skape objektiv, nøytral filmkunst. Dette er spesielt tydelig i scener som grenser mot det melodramatiske, og i den emosjonelt ledende musikkbruken. Men tonen og stemningen preges uansett av det umiddelbare, det umanipulerte og det realistiske.