Rød ørken

I 1962 sendte den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni et brev til den amerikanske kunstneren Mark Rothko. «I feel your work has so much in common with my work,» skrev han, «at least as an imaginative experience.»

Det viste seg at beundringen var gjensidig; Rothko hadde satt enorm pris på Antonionis film La Notte, og i desember møttes de i New York i forbindelse med den amerikanske premieren på L’eclisse. De to kunstnerne diskuterte farger og lys, og Antonioni kom med sin berømte uttalelse: «Your paintings are like my films — they’re about nothing … with precision.» Halvannet år etter møtet med Rothko lagde Antonioni sin første fargefilm, Rød ørken. Denne, og den neste filmen, Blow Up, blir ofte sett som beslektet med Rothkos bilder.

Antonioni forlater med Rød ørken det intellektuelle borgerskapet til fordel for industrimiljøet i Ravenna, hvor Giuliana lever med sin sønn og sin mann. Giuliana er mentalt ustabil og har problemer med å fungere med sine omgivelser. Det snakkes om en bilulykke som hun visstnok fremdeles sliter med de psykiske ettervirkningene av. Rød ørken er fremfor alt en visuell opplevelse. Bildene er komponert som malerier, hvor objektene i seg selv og ikke deres funksjon, står i fokus. Når kamera følger et rør, er det formen, linjene og fargene Antonioni er opptatt av. Antonioni bruker fargene uhyre bevisst – og revolusjonerende. I noen tilfeller hadde han faktisk malt objektene i unaturlige farger før han filmet dem.

Ifølge Antonioni er alle mennesker dømt til å være ensomme, men bare noen få av oss er klar over det. Det er denne ensomhetens avmakt, sammen med moderne fremmedgjøring, som er de sentrale tematiske ingrediensene i Rød ørken. Antonioni rører ved et eksistensielt paradoks i det moderne samfunnet: Umuligheten av å leve et tilfredsstillende liv, enten man velger å tilpasse seg, eller isolerer seg fra samfunnet. 

Samtale etter filmen

Etter filmen blir det en samtale mellom psykoanalytiker Torberg Foss og utstillingskurator Karianne Ommundsen fra Nasjonalmuseet. 

Karianne Ommundsen er kurator formidling i Nasjonalmuseet og har arbeidet med utstillingen Mark Rothko. Malerier på papir. Sammen med Øystein Ustvedt har hun skrevet boken Mark Rothko. En røff guide. Ommundsen er utdannet kunsthistoriker og billedkunstner, og har jobbet med utstillinger og formidling i Nasjonalmuseet siden 2012.

Torberg Foss jobber som klinisk psykolog og psykoanalytiker med egen praksis. Han ga i 1990 ut boka Psykoanalysens hemmelighet. Samtaler om fransk psykoanalyse, om psykoanalysens aktualitet, vist gjennom essay og samtaler med åtte franske psykoanalytikere. I 2009 disputerte han som dr. philos med avhandlingen Close to the particular: The Constitution of Knowledge from Case Histories in Psychoanalysis.

Arrangementet er et samarbeid med Norsk psykoanalytisk forening og Nasjonalmuseet.