Ran

Med Ran søkte Kurosawa tilbake til Shakespeare, en av hans største litterære inspirasjonskilder. Akkurat som da han 30 år tidligere filmatiserte Macbeth, lagde den 75-årige regissøren denne gangen en av de mest vellykkede og filmatiske Shakespeare-adapsjonene noensinne. 

Hovedkilden for Ran (som betyr kaos) er Kong Lear, med en vesentlig forandring: I Ran har den aldrende kongen tre sønner, ikke døtre. Men de underliggende motivasjonene er de samme: Når kongen på sin 70-årsdag kunngjør at han vil overlate makten til eldstesønnen, Taro, blir den yngste sønnen, Saburo, så rasende at faren ser seg nødt til å forvise ham. Imidlertid viser det seg at Taro og den mellomste sønnen, Jiro, har planer om å uskadeliggjøre faren. Så snart han har overgitt store deler av makten til dem, angriper de festningen hans og tar faren i bevaring. Sønnenes forræderi kommer som et sjokk på faren, det er ikke til å bære, og gradvis begynner han å miste forstanden. Sammen med narren sin begynner han å vandre formålsløst omkring. Det er da yngstesønnen vender tilbake, fast bestemt på å stanse brødrenes renkespill og forsone seg med faren.

I Ran møter vi en filmskaper som til tross for sin relativt høye alder, befinner seg på høyden av sitt filmatiske mesterskap, og skal man først bruke superlativer om mesterverk, er Ran farlig nær en slik karakteristikk. De tragiske dimensjonene i Shakespeares drama har funnet en effektiv og grufull filmatisk uttrykksform i den japanske samurai-sjangeren. De skiftende alliansene og forløpene til slagscenene er skildret med en dynamisk bruk av kameravinkler og farger, og selve slagscenene – den første vel en time inn i filmen og den andre i selve klimakset mot slutten – er mesterlig orkestrert. Filmen har estetiske krigsscener som aldri egentlig er forskjønnende; Kurosawa skildrer kaosets helvete og konsekvensene av det. 

Ved å endre kjønn på kongens barn, gir Kurosawa oss anledning til å overvære filmens kanskje største skuespiller-prestasjon, den uhyre uttrykksfulle Mieko Harada i rollen som Fru Kade – denne filmens definitive Lady Macbeth.