R.M.N.

Selv stusset jeg på denne tittelen: Kunne det være en forkortelse for hovedpersonene, sønnen Rudi og den sentrale mannlige protagonisten Matthias? Men kona heter Ana, og ingen andre passet til tittelens siste bokstav N. Senere ble det klart at R.M.N. er den rumenske forkortelsen for en MR-undersøkelse, en kort liten scene i filmen, men med stor betydning for den senere handlingen. Tittelen passer spesielt godt i overført betydning, da Mungius filmer alltid er en dyptpløyende undersøkelse av et moderne Romania, hvor det like under overflaten summer av undertrykte motsetninger og konflikter. 

I filmen blir det nevnt hvordan landet alltid har vært omgitt av grådige imperier, klare til å sluke det de kan få fatt i av områder, med det resultat at landegrensene stadig har vært i endring. Landet er blitt en smeltedigel av språk og kulturer – særlig i Transilvania hvor R.M.N. foregår. Tysk, ungarsk og rumensk snakkes om hverandre – mens det skrytes av hvordan man har gjort felles front for å blitt kvitt rom-folket. Kommunismen sørget effektivt for å holde interne konflikter nede, men som medlem av EU og med fri flyt av arbeidskraft (som de selv nyter godt av), skal det ikke mye til før folkedypets styggere sider viser seg.

Men det er ikke bare etniske og kulturelle konflikter Mungiu setter fingeren på, det er direkte imponerende hvordan han turnerer intrikate spørsmål knyttet til religion, økonomi, EU-reguleringer, pengestøtte, utkant versus sentralisering, rovdyrpolitikk og naturvern, og på samme tid viser hvordan alt dette påvirker menneskenes personlige relasjoner. Hvordan gamle skillelinjer opprettholdes og nye skapes – slik at hele samfunnet påvirkes.

En spesiell scene i filmen må fremheves – debatten i kulturhuset hvor hele byen deltar. Denne 17 minutter lange scenen er skutt i én eneste tagning, og måten Mungiu har instruert sine skuespillere på her er ikke noe mindre enn imponerende, en ren nytelse i filmkunst. På samme tid som stemningen eskalerer og alt grums fra dypet eksploderer, kan vi se et vell av små detaljer som skaper en uhyggelig realisme og et parallelt spenningsnivå.

Matthias har jobbet noen år i Tyskland, men en episode gjør at han vender tilbake til sin lille landsby i det transilvanske høylandet. Det er like før jul og relasjonene han vender tilbake til er like dypfrosne som landskapet rundt. En sønn som har sluttet å snakke, en kone som sender ham til sofaen, en elskerinne som ikke ønsker ham tilbake, en syk far og en landsby i krise – utfordringene står i kø for et fjell av en mann som nok har vært vant til å bruke sin styrke og sine instinkter, ikke sitt intellekt, som overlevelsesstrategi.

Nok et mesterverk fra Mungiu, som her befester sin posisjon som ikke bare en av Romanias fremste regissører, men helt i Europas øverste klasse.

Kjell Runar Jenssen