Prinsesse på vift

I 1953 forelsket publikum og mediene seg plutselig og heftig i Audrey Hepburn. Prinsesse på vift ga henne Oscar-statuetten for hovedrolle nummer én i karrieren.

Med den romantiske komedien hadde filmverdenen med ett fått en teknisk briljant skuespillerinne og en filmstjerne av største lysstyrke, bare 24 år gammel. Det var omtrent som en modernisering av Botticellis berømte maleri – «Venus fødsel» – gudinnen som steg fullt ferdigformet fra bølgene, sa de mest betatte.

Selv «barske» gutter foran begynnelsen av tenårene stilte seg villig i kø foran Klingenberg kino i Oslo for å sverme for Hepburn. Og la seg rive med av den varsomme romansen på scooter gjennom Romas gater. Prinsessen er inkognito i den evige stad. Bunnsolide Gregory Peck er for anledningen en kynisk, middelaldrende reporter som værer et «scoop». Under et «tilfeldig» møte tilbyr han å vise frem byen og livet utenfor hennes boble. Hun forvandler ham med sin fullkomne skjønnhet og sødmefylte sjarm.

Veteranregissør Wyler besørger en smakfull glamour. Og Peck er en drøm av en støttespiller. Det ble ni Oscar-nominasjoner, hvorav tre statuetter; status etterhvert som den fjerde beste amerikanske kjærlighetsfilmen og ditto romantiske komedien, ifølge USAs filminstitutt. Og med en særlig plass i mange kinogjengeres hjerte til denne dag.

Prinsesse på vift har dessuten en spesiell tilblivelseshistorie, blant annet er den inspirert av et besøk britenes prinsesse Margaret gjorde nettopp i Roma.

Per Haddal