Paradisets barn

Paradisets barn er Marcel Carné (regi) og Jacques Prevérts (manus) bejublede film om friheten, kjærligheten og kunsten. Det er et sammensatt, rikt og nyansert drama som fremdeles ruver som et av høydepunktene i den franske filmhistorien. François Truffaut skal ha sagt at han kunne gi avkall på alle sine egne filmer hvis han kunne ha laget denne.

Bakgrunnen for Paradisets barn var et ønske om å lage en film om Frankrikes mest kjente pantomimekunstner gjennom tidene, Jean-Baptiste Debureau, og om teateret der han opptrådte. Under innspillingen var Frankrike okkupert av tyskerne. Offisielt foregikk opptakene i atelierer i Paris og Nice – i virkeligheten ble den til i all hemmelighet i motstandsbevegelsens skjulesteder. Carné lyktes der å gjenskape en forbausende autentisk skildring av teatermiljøet og byen anno 1830. En av årsakene til at filmen er elsket, er nettopp dens evne til å fange tidsånden og den franske folkesjelen.

I sentrum for handlingen står vakre Garance og hennes kompliserte forhold til fire menn: først og fremst mimekunstneren Baptiste, men også den kyniske kriminelle Lacenaire, den arbeidsløse skuespilleren Frédérick og den eiekjære greven Édouard. Filmen utspiller seg i to deler. Den første ender med at Garance må svikte kjærligheten og forlate Paris med greven. I annen del kommer hun tilbake til byen og ser hver kveld Baptiste spille i Theatre des Funambules for et entusiastisk publikum. Garance sitter på øverste galleri, populært kalt paradis, fordi billettene er billige der.

I denne filmen klaffer alt. Paradisets barn byr på noen av filmhistoriens aller største øyeblikk – øyeblikk som nesten er større enn det en regissør kan håpe å skape, der magisk skuespill, kamerabruk og musikk smelter sammen i en større enhet. Da filmen hadde premiere etter krigen i 1945 tok franskmennene Paradisets barn til sitt hjerte, og den er gjentatte ganger utropt til Frankrikes beste film gjennom tidene.

Denne visningen er støttet av Institut français.