På vei mot livet

Det er noe med det. At de filmene en ser som gjør størst inntrykk, de ser en seint i barndommen og som ung voksen. De filmene, de scenene, de bildene har sveisa seg fast og blitt ett av instrumentene en måler verden med. I et miljø der følelser ikke vises, viser filmene dem for oss. Hele familien kan sitte foran TV’n helt tause en søndag ettermiddag, og se det utspille seg på skjermen som ingen av oss snakker om. Når jeg tenker tilbake på de åra, er det vanskelig å skjelne den stua og de følelsene fra hverandre, som om vi virkelig satt rundt bordet og snakka om alt. Men det gjorde vi ikke. Vi så det på film. Jeg veit ikke hva vi skulle gjort uten. På vei mot livet så jeg den gangen. På TV. Om det var med svenske undertekster eller norske, det husker jeg ikke, sannsynligvis var det svenske, men jeg husker at vi likte den filmen godt. Faren min sa ingenting, men mora mi likte den, og den broren min som var voksen nok, han likte den. Og jeg likte den, men den gjorde meg urolig, for jeg tenkte at Antoines skjebne kunne bli min. Det kunne den ikke, men jeg innbilte meg det. Så glemte jeg den, og så den ikke før på åttitallet, på TV, og da virka den enda sterkere, så sterkt at jeg måtte ha et bilde fra den på forsida av den første boka mi. Det nest siste øyeblikket, rett før han ser opp i kameraet, og bildet fryses. Per Petterson, da han valgte filmen til Cinematekets sommerprogram i 2008.

One of the most intensely touching stories ever made about a young adolescent. Roger Ebert