Oppstigningen

Larisa Sjepitko var bare 16 år da hun ble tatt opp på regilinja ved den berømte sovjetiske filmskolen VGIK og tatt under vingen til legenden Aleksandr Dovzjenko, som eneste kvinne i dette fantastiske kullet på siste halvdel av femtitallet, hvor blant andre Elem Klimov, Sergei Paradjanov, Andrej Tarkovskij og Andrej Kontsjalovskij gikk. Allerede med avgangsfilmen Heat viste Sjepitko hvilket enormt talent hun var, der hun på de kirgisiske stepper utholdt umenneskelig hete for å bringe i havn en historie om tradisjon versus modernisering, om menneskets plass i naturen og hvilke konsekvenser våre valg får.

Kontrastene mellom de store åpne landskapene og de små menneskene er noe vi ser som en rød tråd herfra og gjennom hele hennes filmografi. Spesielt tydelig er dette i hennes neste film – Vinger – hvor kontrasten mellom friheten for en kvinne til å fly et kampfly under 2. verdenskrig til et stille liv i sine senere år, blir en melankolsk elegi over tapte muligheter. Dessverre ble denne og den neste filmen raskt lagt på hyllen av sensuren, som nok er mye av grunnen til at hun kanskje ikke helt har fått den plassen i filmhistorien hun fortjener.

Heldigere var hun med sensoren som så hennes fjerde spillefilm, Oppstigningen. Denne intense filmen om de to partisanene Rybak og Sotnikov kunne like gjerne blitt forbudt med sine religiøse allegorier og lite flatterende bilder av sovjetiske overløpere, men etter visningen holdt en tårevåt sensor en 40 minutter lang tale full av lovord over Sjepitkos mesterverk. Den ble sendt inn til filmfestivalen i Berlin i 1977, hvor den ble belønnet med hele fire priser, blant annet Gullbjørnen for beste film. Styrket av denne opplevelsen satte Sjepitko raskt i gang med sitt neste prosjekt, noe hun selv omtalte som sitt hovedverk – Matjora farvel. Dessverre døde hun kun få dager etter innspillingen startet, i en bilulykke hvor også filmens fotograf og tre andre fra staben omkom. Ektemannen Elem Klimov gjorde da filmen ferdig i hennes ånd – intrikat, melankolsk og vakker.

Oppstigningens åpningsbilder av et trolsk, snødekt skoglandskap blir brått avbrutt av maskingeværsalver og vi blir kastet inn i krigens brutale virkelighet. En gruppe partisaner forsøker å bringe noen sivile i trygghet bak frontlinjene, men det er tydelig at alles krefter synger på siste verset. I et desperat forsøk sender kapteinen to menige til nærmeste gård for å skaffe sårt tiltrengte forsyninger. Dette blir for disse to starten på et rent helvete der de vasser i den dype ukrainske snøen, sultne, forfrosne, med vissheten om at tyske patruljer og overløpere finnes overalt.

Men for Sjepitko er ikke de fysiske strabasene det mest interessante, det er hva disse prøvelsene gjør med deres psyke, hvilke krefter som settes i sving når det virkelig gjelder. En av de to sier mot slutten av filmen «Du kan ikke velge å vasse i skitten, da kan du aldri bli ren igjen», noe som nok er svært nær Sjepitkos egen moral der hun i et intervju om det å kompromisse som filmskaper sa: «Det er umulig. Du kan ikke lure deg selv med en slik illusjon. Hvis du snubler en gang vil du aldri finne veien tilbake til sannheten, du vil ha glemt veien dit.» (Fra filmen Larisa, Elem Klimovs hyllest til sin avdøde kone fra 1980).

Vil du vite mer?

Les artikkelen «How Larisa Shepitko’s pursuit of truth produced a searing legacy of anti-war films» i The Calvert Journal.